Hvordan vurdere muntlig aktivitet?

Ofte diskuteres det hvorvidt muntlig aktivitet i timene skal tas med i vurderingene i de enkelte fag, hvor mye aktiviteten skal telle eller den kan brukes til å vekte/vippe vurderingen. Men hvordan bør man egentlig vurdere muntlig aktivitet?

I vurderingsforskriften står det klart at grunnlaget for vurdering er de samlede kompetansemålene i et fag. Elevens nivå ut fra kompetansemålene skal vurderes, og eleven skal få mulighet til å vise kompetansen sin på ulike måter. Muntlig aktivitet og deltagelse er derfor en viktig arena for å kunne både øve og vise kompetanse.

I og med at elevene skal vurderes etter kompetansemålene vil det si at hvorvidt eleven er aktiv muntlig i klasserommet ikke skal være en del av vurderingen. Samtidig vil innholdet i det eleven vise deler av elevens kompetanse, og dette vil være en naturlig del av vurderingen. Slik jeg ser det gjelder dette både i formelle vurderingssituasjoner som fagsamtaler, muntlige framlegg osv., men også den løpende dialogen i klasserommet. Man kan altså ikke legge vekt på om eleven er muntlig aktiv eller ikke, men man kan legge vekt på det eleven viser frem gjennom den muntlige aktiviteten.

En elev som ofte deltar muntlig uten å vise relevant kompetanse vil derfor ikke kunne få uttelling for dette i en vurdering i faget. Det kan likevel være hensiktsmessig å gi eleven tilbakemelding på at det er positivt at eleven deltar aktivt, fordi man bidrar til det som skjer i klasserommet og engasjerer seg i undervisningen. Dette er en egenskap som er god å ha med seg videre.

En elv som sjelden eller aldri deltar muntlig, men som viser relevant kompetanse når eleven deltar, bør få uttelling for dette i en vurdering i faget. Som lærer må man på ulike måter se etter elevens kompetanse, og muntlig deltagelse er en av disse. En elev som sjeldent deltar muntlig bør likevel kunne få tilbakemelding på at det vil lønne seg over tid for eleven å delta aktivt, både fordi man får øvd på sine muntlige ferdigheter og fordi man blir en aktiv deltager og bidragsyter.
Man bør kunne forutsette at elever bidrar muntlig i formelle vurderingssituasjoner som muntlige presentasjoner, så lenge vurderingen er basert på kompetansemålene og fagets formål.

Eleven som ikke har spesielle grunner til å delta muntlig (f.eks. ulike diagnoser) bør få muligheten til så langt som mulig å vise kompetansen sin på andre måter.

Skolens vurderingssystem og samfunnets behov

Jeg mener dagens system for vitnemål i skolen har store mangler.

Når man går ut fra grunnskolen eller videregående skole får man et vitnemål med oversikt over fagkarakterer samt ordens- og oppførselskarakterer. En klar utfordring med dette systemet er at det ikke reflekterer mange av de ferdighetene eller den kompetansen man ønsker at elever skal ha opparbeidet seg i løpet av skoletiden.

Hvis man ser på den generelle læreplanen (som nå skal revideres) og samtidig tenker på hvilken kompetanse man har behov for i fremtidens samfunn, passer ikke dette særlig godt sammen med å kun få karaktervurderinger i enkeltfag i skolen. Man kan kanskje si at ordens- og oppførselskarakterer ivaretar noe av dette, men jeg mener dette ikke er tilstrekkelig. Mer om det i et annet innlegg senere!

Slik systemet er i dag måles et gjennomsnitt av fagkarakterene, og dette blir brukt som grunnlag for å søke videre til neste utdanningsnivå. En opplagt problemstilling er at snittet ikke nødvendigvis sier noe om kompetanse eller evner innenfor det området man søker seg videre til. Det sier heller ikke noe om mange fagovergripende kompetanser.
Slik jeg ser det blir det viktig i fremtiden blant annet å være kreativ, kunne samarbeide, være kritisk og kunne finne og bruke informasjon. Dette kalles for 21th Century skills – et begrep for fremtidens behov. Dessverre måler ikke skolen i dag noen av disse områdene i stor grad.

Et symptom på at vitnemål ikke sier nok om noens kompetanse for en jobb er behovet for ulike jobbintervjuer og referanser. Man kan selvfølgelig si at dette er hensiktsmessig uansett, men samtidig sier det noe om at vitnemålet utelater mye av den informasjonen man behøver for å vurdere en persons kvalifikasjoner til en jobb – nettopp fordi man ofte er ute etter «21th Century skills».
Samtidig er det min klare oppfatning at mange arbeidsgivere vektlegger de enkelte fagkarakterene eller karaktersnittet i stor grad i ansettelsesprosesser, noe som bekreftes av TUs undersøkelse. Her finnes det dog motstridende undersøkelser., f.eks. fra BT.

Etter min mening er vitnemål slik de utformes ved slutten av skoleåret hos Steinerskoler bedre når det gjelder å beskrive en elevs kjernekompetanse. Ved å gi en oppsummering av elevens sterke egenskaper og utvikling innen ulike områder som er mer fagovergripende mener jeg at man får et bedre bilde av eleven. I så måte virker denne vurderingsformen mer relevant for arbeidsgivere, samtidig som det gir eleven en oppsummering av ståsted innenfor viktige ferdigheter eleven vil trenge i fremtiden.

Slik jeg ser det vil det være en utvikling i riktig retning å utvide vitnemålene med en beskrivelse av elevenes fagovergripende kjernekompetanse. Hvis det er ønskelig at fagkararakter skal brukes som rangering til videre studier mener jeg det i hvert fall bør utarbeides et todelt vitnemål.

PS. Jeg har selv to barn i Steinerskolen.

Vurdering av idrettslige ferdigheter i kroppsøving

Det er få kompetansemål i faget som beskriver spesifikke/detaljerte ferdigheter som mål for opplæringen. Dette gir lokal frihet til å bryte ned eller bygge om læreplanmål til læringsmål og til lokale variasjoner. Samtidig gir dette rom for skjønn og diskusjon.

Ofte kan det bli debatt rundt vektlegging av ulike kompetansemål i faget, hva kompetansemålene innebærer og hvordan de skal vurderes. Dette innlegget inneholder mine refleksjoner rundt hvorvidt idrettslige ferdigheter bør vektlegges i kroppsøvingsfagets vurdering.

Jeg mener man først og fremst må se på fagets formål. Slik jeg forstår formålet for faget ligger det ikke forventninger om at elevene skal utvikle og beherske spesifikke idrettslige ferdigheter som f.eks. baggerslag og fingerslag i volleyball. Dette er selvfølgelig grunnleggende i spillet volleyball og ferdigheter man dermed må trene på for å kunne beherske spillet, og ferdigheter i f.eks. ballspill har nytteverdi utover selve spillet (motorikk, koordinasjon, strategisk tenking), men spørsmålet er om i hvilken grad man behersker disse ferdighetene skal ha betydning.

Kompetanse forstås vanligvis som evnen til å løse komplekse utfordringer. I en idrett vil man gjerne si at å kunne utføre en teknikk og velge og hvordan denne brukes er å ha kompetanse, mens i et fag som kroppsøving vil jeg si at man bør tenke videre utover dette når man vurderer faglig kompetanse.

Min holdning til dette er at i hvilken grad elevene har tekniske/idrettsspesifikke ferdigheter bør tillegges liten vekt i vurderingen. Dette mener jeg på bakgrunn av hvordan fagets formål er beskrevet, innholdet i kompetansemålene og ut fra den begrensede tiden man har til å øve opp slike ferdigheter. Jeg mener at man ikke kan forvente at elever opparbeider gode idrettsspesifikke ferdigheter i løpet av kun få timers øving. Samtidig vil evnen til å trene, forklare, reflektere og generell innsats rundt trening og aktivitet være  med og påvirke elevens utvikling i faget. Disse ferdighetene er imidlertid ikke idrettsspesifikke, men gjennomgående for faget. I tillegg er det ferdigheter som favner ut over selve faget og inn i elevens mer generelle «livsmestring«.

En egen diskusjon er hva sentrale ferdigheter i kroppsøving egentlig er. Er det idrettsspesifikke ferdigheter, eller er det andre ferdigheter? Jeg mener å delta etter evne, evne til å øve, trene strukturert, utfordre seg selv og fair play er de sentrale ferdighetene i faget. I begrepet fair play ligger innsats, bidra til å gjøre andre gode, vise positiv innstilling, følge regler og å ha respekt for hverandres ulikheter. Disse ferdighetene er slik jeg ser det de som bør vektlegges mest i faget.

Ut fra dette mener jeg at det er i tråd med læreplanen å tone ned viktigheten av å mestre idrettsspesifikke ferdigheter og tillegg dette liten vekt i vurderingen av elevenes kompetanse. Dette bryter med en det av den tradisjonelle forståelsen og vurderingspraksisen i faget, samtidig som det kan sees som en videreutvikling av vurderings-  (og undervisnings-)praksisen.

Det hadde imidlertid vært interessant å få dette klargjort/vurdert fra UDIRs side @udir slik at undervisnings- og vurderingspraksisen kunne fått en tydeligere retning.

Andre kilder:

Kjersti Mordal Moen: Er det noen vits med kroppsøving i skolen?

Yngvar Ommundsen: Fysisk-motorisk ferdighet gjennom kroppsøving (…)

Udir: Endringer i læreplanen (2012)

Standal og Rugseth: Hva er egentlig inkluderende kroppsøving?

Østerlie, Ove: Østerlie Ove (2016) Fysiske tester, spøkelser i kroppsøvingsskapet

Glimt fra praksis #2

Her er et eksempel på en ITSL-prøve som har blitt brukt på 10.trinn/samfunnsfag. Prøven har blitt brukt for å undersøke elevens måloppnåelse i ulike kompetansemål, som ha blitt brutt ned til egne læringsmål.
Temaet har vært: Nyere konflikter og terror.

Læringsmål:

Jeg kan
– Fortelle hvordan konflikter i verden har endret seg
– Fortelle om ulike nyere konflikters årsaker og virkninger
– Beskrive ulike nyere konflikter ved bruke av faglige begreper
– Forklare årsakene til terror
– Begrunne egen mening om hvordan terror kan bekjempes

Kompetansemål som har blitt berørt i denne oppgaven har vært:

– Bruke samfunnsfaglege omgrep i fagsamtalar og presentasjonar med ulike digitale verktøy og byggje vidare på bidrag frå andre
– skrive samfunnsfaglege tekstar med presis bruk av fagomgrep, grunngjevne konklusjonar og kjeldetilvisingar
– drøfte årsaker til og verknader av sentrale internasjonale konfliktar på 1900- og 2000-talet
– drøfte viktige omveltingar i samfunnet i nyare tid, og reflektere over korleis dagens samfunn opnar for nye omveltingar

Continue reading «Glimt fra praksis #2»

Glimt fra praksis #1

Fremover vil jeg publisere enkle eksempler fra egen praksis. Jeg vil prøve å vise hvordan VFL kan foregå i hverdagen, og si litt om tankesettet bak.

Eksempel nr 1:

Elevene mine på 8.trinn/samfunnsfag har jobbet med «barn og unges rettigheter «. Mot slutten av temaet fikk elevene en skriveoppgave, der de kunne vise kunnskapene sine, øve på å skrive en argumenterende tekst og å begrunne/reflektere:

Velg en av disse to nyhetene som omhandler ungdoms rettigheter:

(En om at ungdom nektes adgang i butikker og en om at foreldre overvåker ungdoms nettbruk).

Du skal

  • fortelle hva saken handler om
  • Begrunne din egen mening om saken
  • Fortelle om andres meninger i saken
  • Bruke kunnskapene dine om barn og unges rettigheter

Oppgaven skulle skrives på en skoletime. Punktene over fungerer som vurderingskriterier.

Elevene leverte inn teksten på ITSL. Deretter fikk elevene en skriftlig tilbakemelding på teksten din – her er et eksempel:

«Du har vist at du kan gjenfortelle hovedinnholdet i en nyhetssak, og at du kan begrunne meningen din om den med ett argument. Du har også vist at du kan si noe kort om hva andre mener om saken, og at du kan bruke kunnskap du har om barn og unges rettigheter i teksten din.

For å øke kompetansen din i faget bør du jobbe mer med å se på andres meninger og argumenter du ikke er enig i. Jo flere argumenter du kjenner til, jo bedre grunnlag har du for å reflektere.»

Denne tilbakemeldingen har jeg forsøkt å holde generell, ha fokus på hva elevene får til og å gi konkrete tips som kan brukes videre i faget – ikke bare til denne oppgaven eller dette temaet.

Deretter fikk elevene i oppgave å lese tilbakemeldingen, forbedre teksten og levere den inn på nytt. Jeg har forsøkt å la det gå kortest mulig tid mellom skriving, vurdering og videre jobbing (en uke). Elevene har ikke fått noen ny vurdering av teksten, men jeg har sett igjennom og sett om elevene har brukt tipsene de har fått.

Målet med oppgaven har vært å øve på ulike ferdigheter i faget, ikke å vurdere elevenes nivå (måloppnåelse / karakter).

Jeg har uansett fått inntrykk av elevenes faglige kompetanse og om de klarer å nyttiggjøre seg tips de får. For meg er det viktigste at elevene øver og er i en prosess. De må selvfølgelig ha noe faktakunnskap om emnet, men faktakunnskapene danner bare en basis for å jobbe videre. Fakta er ofte lett tilgjengelig, men refleksjonsevne og evne til å bruke kunnskapen må øves.

Mal for gjennomføring av muntlig eksamen

I vår region (6 kommuner) har det blitt utarbeidet felles maler for gjennomføring av muntlig eksamen. De siste årene har kommunene samarbeidet om muntlig eksamen, og vi bytter sensorer mellom kommunene. For å gjennomføre eksamen på en mest mulig lik måte har det blitt utarbeidet en mal for hvert fag med eksempeloppgaver og kjenntegn på måloppnåelse. Representanter fra skolene i de ulike kommunene har deltatt i utarbeidelsen av fagmalene.

Å ha en felles mal sikrer et felles utgangspunkt for faglærer og sensor, og forutsigbarhet for elevene. Den felles malen er også et godt utgangspunkt for «prøvemuntlig», og rubrikken med kjennetegn på elevens måloppnåelse
Her ligger vår lokale mal for samfunnsfag: Ny mal for muntlig eksamen i samfunnsfag.

I denne malen har vi førsøkt å ivareta at elevene skal få mulighet til å vise en bred kompetanse i faget. Oppgavene er derfor åpne, og med bilder/stikkord som kan veilede eleven i forberedelsen.

I utarbeidelsen av kjennetegn på kompetanse ligger malen relativt nært UDIRs veiledende nasjonale kjennetegn for standpunktkarakter i faget.

Bruk av rubrikker og skjema i vurdering

I vurderingsarbeidet er det vanlig å benytte seg av ulike rubrikker/skjema for å vurdere elevene, både gjennom egne vurderingsskjema/krysselister og rubrikker for «kjennetegn på kompetanse». Dette innlegger omhandler fordeler og ulemper med dette.

Fordeler med å bruke rubrikker/skjema er at det er oversiktlig for lærere, elever og foresatte. Det er lett å se hva elever mestrer og bør jobbe med. Det kan også være ryddig å ha dette satt opp på forhånd eller sammen med elevene, slik at det blir synliggjort hva læreren forventer at elevene skal mestre og jobbe mot.
Her er et eksempel på en typisk sjekkliste som gjennomgåes først, og som brukes underveis av elevene.
Dette synes jeg er nyttig. Elevene ser hva de skal lære, og det er oversiktlig for dem å se hva de bør jobbe mer med. Dette er nyttig når de skal repetere fagstoff.

Mange velger å utarbeide en rubrikk med «kjennetegn på kompetanse/måloppnåelse» for elevene. Her er et eksempel. Dette synes jeg også er nyttig, for å diskutere med elevgruppa hva som er kompetanse, og hva vi mener er viktig å lære. Formuleringene bør være slik at alle elevene har mulighet til å oppnå alle mål på et nivå, og slik at elevene forstår innholdet i dem.

En del ganger velger jeg å kun presentere innholdet på det høyeste nivået for elevene. Dette er målene alle jobber mot, og alle bør kunne nå målene i noen grad. Her er et eksempel. Hvis man velger å gjøre det på denne måten har man størst fokus på hva vi ønsker at alle jobber mot, og at målet må være å komme så langt som mulig i forhold til dette. Vurderingen underveis og i etterkant vil da ta utgangspunkt i disse målene, hvor man står og hvordan man skal jobbe for å nærme seg målet.

Ofte velger jeg å ikke bruke krysselister når jeg vurderer elevenes kompetanse. Jeg synes ofte at mitt inntrykk av elevens kompetanse ikke alltid passer med rubrikken/skjemaet, og at skjemaet derfor krever en samtale eller forklaring i tillegg. Jeg velger derfor ofte å kun gi en muntlig eller skriftlig tilbakemelding til eleven (se f.eks her). Det kan noen ganger oppleves som at man blir for bundet til skjemaet, og at det ikke gir riktig bilde av elevens faglige kompetanse.

Som nevnt finnes det både fordeler og ulemper med å bruke skjemaer/rubrikker i vurderingsarbeidet. Det viktigste må uansett være at elever og lærere kjenner til å målene, hva som kreves for å oppnå målene, og hvordan vi finner ut hva elevene kan.

Noen lenker:

http://bestpraksis.blogspot.no/2009/09/autentisk-vurdering-og-rubrikker.html

http://leifh.blogspot.no/2009/03/vurderingskriterier.html