Vurdering og hjemmeskole

Nå som det er hjemmeskole oppstår det mange utfordringer. En av dem er knyttet til vurdering – underveis, til halvårsvurdering og standpunkt. Pr d.d. vet ingen hvor lenge hjemmeskole vil fortsette i ungdomsskolen og videregående skole.

En av utfordringene lærere møter på er hvorvidt man kan vite hva slags kompetanse elevene har mot slutten av opplæringen. Elevene kan få opplæring på ulike måter, men hvordan skal læreren få innsikt i elevenes kompetanse uten å møtes?

Underveisvurdering skjer hele tiden. Lærere som er i dialog med elevene sine, lytter til at elevene diskuterer, leser elevenes oppgaver og ser på elevenes presentasjoner har god innsikt i elevenes kompetanse. Det er viktig å huske på at kompetanse sjelden endrer seg på kort tid. Det man visste om elevenes kompetanse før skolene ble stengt er fortsatt gyldig informasjon. I tillegg får læreren innsikt i elevenes kompetanse i det daglige arbeidet selv om det er hjemmeskole.
Burner og Helland har tidligere skrevet om utfordringer knyttet til å bruke digitale verktøy i underveisvurderingen. Samtidig opplever nok mange lærere en bratt læringskurve i disse dager, og en stor kompetanseheving innen bruk av digitale verktøy.

Jeg tror innsikten lærerne har fra før, sammen med innsikten vi får (kanskje på nye måter) gjennom hjemmeskole vil gi lærerne god nok oversikt for å vurdere elevenes kompetanse til halvårsvurdering og standpunkt.

Likevel opplever mange en annen utfordring: Hvordan vet man om det er elevene som produserer sine egne arbeider?

Den utgående læreplanen er ikke utelukkende kompeanseorientert. Det innebærer en del («kompetanse»-)mål som egentlig er kunnskapsmål. Da vil man naturlig nok se etter elevenes kunnskaper. Som oftest tester man elevenes kunnskap gjennom prøver, ofte uten hjelpemidler. Man er derfor i slike situasjoner avhengig av å kontrollere om elevene klarer oppgavene innenfor de rammene som settes. Bjørn Bolstad har også skrevet om dette i disse hjemmeskoletider.
Den nye læreplanen er mer gjennomført kompetanseorientert, og denne problemstillingen vil derfor bli mindre relevant. Som jeg har skrevet om før er ikke rene faktatester en særlig relevant vurderingsform med LK2020.

Slik jeg ser det bør vi i større grad legge opp til oppgaver som er mer kompetanseorientert. Det vil altså si oppgaver som faktisk utfordrer elevenes kompetanse fremfor faktakunnskap. Kunnskap er naturligvis en del av en helhetlig kompetanse, men ikke tilstrekkelig i seg selv.
Kompetanseorienterte oppgaver vil kreve at elevene bruker både kunnskapene sine og ferdighetene sine for å løse oppgavene. Utdanningsdirektoratet har skrevet noe om slike oppgaver her.

Vi som lærere må også kunne stole på vårt profesjonelle skjønn og støtte oss på profesjonsfellesskapet.

Min oppsummering er derfor
– Du har allerede mye informasjon om elevenes kompetanse
– Du får vite mer ved å være tett på elevenes prosess, selv i hjemmeskoletiden
– Lag oppgaver der elever får trent og vist kompetansen sin
– Stol på ditt profesjonelle skjønn

__________________________________________

Andre ressurser som kanskje kan være interessante:

Senter for livslang læring, SELL, har for hjelp med standpunktvurdering utviklet en delingsressurs der man kan finne informasjon rundt standpunktvurdering og dele ulike opplegg til hjelp og inspirasjon i de ulike fagene.

Bjørn Bolstad skriver om hvordan COVID-19 kanskje vil forandre undervisning og vurdering, og stiller spørsmål ved mange sider ved dagens praksis.

Dag Johannes Sunde skriver om avlysningen av eksamen på sin blogg.

Podcasten Rekk opp hånda tar opp ulike sider ved skolelivet, og akkurat nå hjemmeskole med nye episoder hver dag.

Øve Østerlie har skrevet om kroppsøving og COVID-19 på krø.no.

Marthe Moe og Jan Frode Lindsø har også skrevet på NDLA om vurdering i nettundervisning.

Faktatester i fagfornyelsen

Fagfornyelsen er over oss. De nye læreplanene for fag i grunnskolen er vedtatt og skal iverksettes fra høsten 2020. Endringene i læreplanene er omfattende, og det vil naturlig nok påvirke vurderingspraksis i fagene.

Min forståelse er at å teste elevenes faktakunnskap om ulike emner ikke er relevant vurderingsgrunnlag i fagene.
Slik jeg forstår det vil det ikke være i tråd med læreplanens formål eller særlig mange av fagenes kompetansemål å teste elevers faktakunnskap og bruke dette som en del av fagenes vurderingsgrunnlag. Kun der det står beskrevet i kompetansemål vil det være relevant grunnlag for vurdering.

Hva er kompetanse?
Kompetansebegrepet er utvidet med Fagfornyelsen. Kompetanse blir definert som
«evnen til å løse oppgaver og mestre komplekse utfordringer. Elevene viser kompetanse i konkrete situasjoner ved å bruke kunnskaper og ferdigheter til å løse oppgaver.
Det kan handle om å mestre utfordringer på konkrete områder innenfor utdanning, yrke­ og samfunnsliv eller på det personlige
plan».

Slik kompetanse forstås i den nye læreplanen handler det om å løse ulike oppgaver og mestre utfordringer. Det vil altså si at skolen må undervise på en slik måte at elever får øvd på dette, med varierte metoder. Vurdering i fagene vil også måtte ta utgangspunkt i det samme, fordi det er elevenes kompetanse som skal vurderes.

Hva kan faktatestene brukes til?
Hvis man velger å ha faktatester bør det være for å få innsikt i hva elevene vet og forstår, slik at man kan justere innholdet i undervisningen. Elevene må naturligvis ha en del bakgrunnskunnskap (kunnskaper og ferdigheter) som en del av grunnlaget for å utvikle kompetanse, men det er ikke først og fremst kunnskapsbanken til elevene man skal vurdere. Testene kan likevel gi læreren nyttig informasjon om hvor langt elevene har kommet og hvorvidt de er klare for videre progresjon. De kan sammen med egenvurdering gi nyttig informasjon om elevenes læringsstrategier.

Hvordan undersøker man elevenes kompetanse?
Elevers kompetanse kan undersøkes og avdekkes på ulike måter. Det kan foregå gjennom skriveoppgaver, klassesamtaler, gruppesamtaler og egenvurdering. Læreren vil også kunne avdekke kompetanse underveis mens elevene arbeider med ulike oppgaver. Læreren må bruke sitt profesjonelle skjønn i vurderingsarbeidet og vurdere elevenes kompetanse ut fra de ulike læreplanmålene.

Utdanningsdirektoratet er i ferd med å utarbeide veiledende kjennetegn på kompetanse på ulike nivå. Disse kan hjelpe læreren i vurderingsarbeidet. Kjennetegnene er laget ett nivå over kompetansemålene, og beskriver en mer helhetlig kompetanse. Som man kan lese ut fra kjennetegnene er heller ikke isolert faktakunnskap beskrevet som grunnleggende kompetanse i fagene.

I læreplanvisningen finner man de veiledende kjennetegnene under støttemateriell for faget. Kjennetegnene er under utarbeidelse, og Utdanningsdirektoratet ønsker tilbakemelding fra lærere.

Kilder:
Utdanningsdirektoratet – Å forstå kompetanse.
Utdanningsdirektoratet: Nye læreplaner i fag.
Veiledende kjennetegn på kompetanse ligger som støttemateriell under læreplanene.

Trenger man prøver for å vurdere elevers kompetanse?

Ofte blir elever vurdert gjennom prøver, fremføringer og innleveringer. Men trenger man formelle vurderingssituasjoner for å vurdere elevers kompetanse?

Prøver, fremføringer, samtaler og innleveringer er vanlige former for underveisvurdering, og hvis man i tillegg bruker informasjonen disse formelle vurderingssitasjonene gir til å hjelpe eleven videre i læringsprosessen snakker vi om formativ vurdering.

Slik jeg ser det trenger man ikke mange formelle vurderingssituasjoner for å kunne vurdere elevenes kompetanse. Gjennom at man er i prosess sammen med elevene og samtaler med elever underveis om læring og vurdering, får man som faglærer god oversikt over hva elevene har av kunnskap og kompetanse. Dette forutsetter riktignok en elevaktiv undervisning og at man som lærer deltar i elevenes læringsprosesser underveis. Dette kan man for eksempel gjøre gjennom å snakke med elevene i klassesamtaler og gruppesamtaler, høre på hva elevene snakker om i par og på grupper, se igjennom elevenes leksearbeid og kommentere elevarbeid underveis i prosessen.
Jeg mener at man som lærer bør vurdere hvor mange formelle vurderingssituasjoner man har behov for.

Et argument for å unngå for mange formelle vurderingssituasjoner og å bygge opp under viktigheten av dem er at det for noen elever kan føre til økt press for å prestere, og at det for noen elever vil gi liten mestring.

Et annet argument er at tiden som brukes til å gjennomføre vurderingssituasjonene er tid som tas bort fra undervisning og læring.

Et argument jeg vil vektlegge er at når man bruker sitt profesjonelle skjønn og er tett på elevenes læringsprosess mener jeg at man sjelden har behov for formelle vurderingssituasjoner for å kunne vurdere elevenes kompetanse. Man har gjennom den daglige undervisningen over tid en god oversikt over elevenes kompetanse.  Veldig ofte blir formelle vurderingssituasjoner bare en bekreftelse av det inntrykket man alledere har.

Det betyr ikke at man dermed alltid bør unngå formelle vurderingssituasjoner.
Det finnes argumenter for formelle vurderinger: De kan være nyttige både fordi det kan være nyttig å trene på slike situasjoner og fordi man vil kunne få god oversikt over elevenes kompetanse. I tillegg kan det være en fordel å ha dokumentert både at underveisvurdering er gitt, og innholdet i denne. Selv om det pr. i dag ikke er krav i vurderingsforskriften om at underveisvurdering må dokumenteres, er det litt uklart om det faktisk trengs dokumentasjon.

Etter mitt syn må hver enkelt lærer veie opp behovet for formelle vurderingssituasjoner, og veie fordeler og ulemper opp mot hverandre både på kort og lang sikt.

Glimt fra praksis #6 – oppfølging av test

Forrige uke gjennomførte elevene mine på 9.trinn en faktatest på ITSL. Testen omhandlet temaet «hinduismen» i KRLE, og markerte avslutningen av denne arbeidsperioden.

Elevene tok testen på tirsdag, og beklageligvis gikk det en uke før de fikk en skriftlig og muntlig tilbakemelding. Ut fra tanken om at rask respons er mest effektivt synes jeg det var litt for lenge. Ideelt sett vurderer jeg elevers oppgaver samme dag eller dagen etter innlevering.

En uke etter: Jeg gjennomgikk elevenes resultater og telte opp antall poeng på testen, samtidig som jeg så etter hva elevene fikk til og hva de kan forbedre i faget generelt. En oppsummering av antall poeng kombinert med en skriftlig tilbakemelding ble lagt ut på ITSL, før elevene fikk en kort muntlig tilbakemelding mens de hadde en arbeidsøkt i klasserommet.

Jeg ga elevene en oppgave som de kunne jobbe selvstendig med, mens jeg gikk rundt til hver enkelt elev og ba dem gjenfortelle hvilken tilbakemelding de hadde fått på testen, og om de forsto og var enige i tilbakemeldingen. Noen elever hadde ikke lest igjennom tilbakemeldingen, og gjorde det mens jeg gikk rundt.

Fordeler med denne måten å gjøre det på:
– Man sikrer seg at elevene forstår tilbakemeldinger de har fått
– Elevene får noe mer enn bare en poengsum
– En generell tilbakemelding kan brukes i videre jobbing i faget

Viktige momenter å ta med seg:
– Gi tilbakemelding så raskt som mulig
– Gi generelle tilbakemeldinger, slik at de blir nyttige for eleven fremover
– Utnytt selvstendige arbeidsperioder til å være i dialog med elevene

Her er noen eksempler på tilbakemeldinger til elever:

Du fikk 20 av 25 poeng på denne faktatesten. Du har vist at du har god oversikt over faktastoffet fra hinduismen, og at du kjenner til de viktigste begrepene.
Noen av svarene dine er litt korte og mangler derfor noe informasjon. Pass på at du får tatt med alt du vet, og fyll på med informasjon du mener er viktig. Spesielt på oppgaver som gir mange poeng forventes mye informasjon.

Du fikk 14,5 av 25 poeng på denne testen. Ved å svare på alle spørsmålene har du vist at du jevnt over har en del kunnskaper om de viktigste delene av hinduismen, og at du kjenner til de grunnleggende trekkene ved religionen. Denne gangen har du fått til å utdype svarene dine på en god måte.
Du bør jobbe med å finne du hvordan du lærer best, og hvordan du skal få fagstoffet til å sitte over lengre tid. Hvis du finner gode metoder vil du kunne lære deg enda mer av det som er viktig å ta med seg fra et emne.

Hvordan vurdere muntlig aktivitet?

Ofte diskuteres det hvorvidt muntlig aktivitet i timene skal tas med i vurderingene i de enkelte fag, hvor mye aktiviteten skal telle eller den kan brukes til å vekte/vippe vurderingen. Men hvordan bør man egentlig vurdere muntlig aktivitet?

I vurderingsforskriften står det klart at grunnlaget for vurdering er de samlede kompetansemålene i et fag. Elevens nivå ut fra kompetansemålene skal vurderes, og eleven skal få mulighet til å vise kompetansen sin på ulike måter. Muntlig aktivitet og deltagelse er derfor en viktig arena for å kunne både øve og vise kompetanse.

I og med at elevene skal vurderes etter kompetansemålene vil det si at hvorvidt eleven er aktiv muntlig i klasserommet ikke skal være en del av vurderingen. Samtidig vil innholdet i det eleven vise deler av elevens kompetanse, og dette vil være en naturlig del av vurderingen. Slik jeg ser det gjelder dette både i formelle vurderingssituasjoner som fagsamtaler, muntlige framlegg osv., men også den løpende dialogen i klasserommet. Man kan altså ikke legge vekt på om eleven er muntlig aktiv eller ikke, men man kan legge vekt på det eleven viser frem gjennom den muntlige aktiviteten.

En elev som ofte deltar muntlig uten å vise relevant kompetanse vil derfor ikke kunne få uttelling for dette i en vurdering i faget. Det kan likevel være hensiktsmessig å gi eleven tilbakemelding på at det er positivt at eleven deltar aktivt, fordi man bidrar til det som skjer i klasserommet og engasjerer seg i undervisningen. Dette er en egenskap som er god å ha med seg videre.

En elv som sjelden eller aldri deltar muntlig, men som viser relevant kompetanse når eleven deltar, bør få uttelling for dette i en vurdering i faget. Som lærer må man på ulike måter se etter elevens kompetanse, og muntlig deltagelse er en av disse. En elev som sjeldent deltar muntlig bør likevel kunne få tilbakemelding på at det vil lønne seg over tid for eleven å delta aktivt, både fordi man får øvd på sine muntlige ferdigheter og fordi man blir en aktiv deltager og bidragsyter.
Man bør kunne forutsette at elever bidrar muntlig i formelle vurderingssituasjoner som muntlige presentasjoner, så lenge vurderingen er basert på kompetansemålene og fagets formål.

Eleven som ikke har spesielle grunner til å delta muntlig (f.eks. ulike diagnoser) bør få muligheten til så langt som mulig å vise kompetansen sin på andre måter.

Oppdatert vurdering i kroppsøving

Slik jeg tolker det gir læreplanen og UDIRs veileding til læreplanen konkrete følger for vurderingspraksisen i faget. Noen av de mest grunnleggende har jeg kommentert kort her.

Testing:
Det er ikke grunnlag for å bruke resultater fra fysiske tester som vurderingsgrunnlag. Hvis man skal bruke tester bør det være for å lære om hva en test og en retest er, hva testen måler og hvilke faktorer som påvirker resultater, hva som bør skje for å få fremgang, og for å reflektere rundt egen utvikling.
I skolen har vi ofte begrenset med tid til å trene på idrettslige ferdigheter, og man derfor heller ikke forvente stor fremgang. Man kan likevel forvente fremgang i teknisk utførelse og taktiske valg over tid, men dette behøver ikke å ha sammenheng med resultatene. Testens kan dermed ikke kobles direkte mot vurdering i faget.

Idrettslige ferdigheter:
Det står ikke nevnt noen idrettslige ferdigheter spesifikt i læreplanen. Det er naturlig at man jobber med tekniske og taktiske ferdigheter i en idrett når man har valgt denne som et temaområdet i faget. Slik jeg ser det er ikke elevenes idrettslige ferdigheter avgjørende for vurderingen i faget. De idrettslige ferdighetene står heller ikke nevnt i formålet med faget, og man har begrenset tid til å øve. Samtidig må grunnleggende ferdigheter øves på; for å øke ferdighetsnivået, øve på å fokusere på detaljer og å trene konsentrert og strukturert. Når læreplanen legger opp til å praktisere ulike idretter kan man si at de idrettspesifikke ferdighetene er en del av dette.

Kommentarer eller spørsmål? Bruk gjerne kommentarfeltet under innlegget!

Her har jeg samlet noen linker til ulike artikler og mine egne innlegg som omhandler vurderingspraksisen i kroppsøvingsfaget.

Gunn Engelsrud, NIH: Testing i kroppsøving er en gammeldags og urettferdig praksis.

Forskning.no: Uvitenhet om gymkarakterer

Petter Erik Leirhaug, NIH: Hvorfor innsats i kroppsøving?

NIH: Læringsfremmende vurdering i kroppsøving

Borgen og Engelsrud: Hva skjer i kroppsøvingsfaget?

Øyvind Bjerke, NTNU:  Hvor vil vil med kroppsøvingsfaget?

Ove Østerlie, NTNU:  Fysiske tester, spøkelser i kroppsøvingsskapet

Kjell Evensen: Vurdering av idrettslige ferdigheter i kroppsøving

Kjell Evensen: Vurderingspraksis i kroppsøving

På vei mot færre karakterer i skolen?

Det kan se ut som om stadig flere skoler og lærere tenker i retning av karakterfri underveisvurdering.

Denne saken fra Oslo-skolen hentet hos NRK illustrerer godt tankegangen bak og indikerer at flere skoler ser utfordringene med vurdering, press og prestasjonskultur i skolen.

Egil W. Hartberg fra Senter for livslang læring ved HIL har blitt intervjuet av NRK Østlandssendingen om saken. Sendingen kan du finne her.

Jeg har tidligere skrevet om karakterfri undervisning, og et av innleggene finnes her. Resten finnes igjen under fanen Oversikt her på bloggen.

Camilla Hagevold og Bjørn Helge Græsli har også skrevet kronikk om temaet tidligere. Den finner du her.

Podcast med Kristos

I uka som gikk ble jeg invitert til å delta i podcasten PedPod, som lages av Kristos Andrinopoulos. Vi snakket om vurderingspraksis i skolen, og noen av mine tanker rundt dette.

Podcasten jeg deltok i finnes på Youtube, og hele serien finnes på Itunes (ca. 15 minutters episoder).