Kategori: Vurdering for læring

Mindre vurdering, mer læring?

På mange skoler er vurdering et satsingsområde. Det er også et område som pekes på som utfordrende for skolene.

Et spørsmål man kan stille seg er om vi snakker for mye om vurdering, og for lite om læring. Underveisvurdering skal etter føringene i vurderingsforskriften bidra til elevenes læring og lærelyst – ikke først og fremst gi informasjon om hvilket nivå elevene presterer på.

Hvordan vi tenker om læring påvirker naturlig nok hvordan vi tenker om vurdering. Hvis vi forstår vurdering som en del av læringsprosessen vil det påvirke undervisningen annerledes enn om vi først og fremst ser vurdering som å finne ut hvilket nivå en elev presterer på. Om vi legger den første av disse forståelsene til grunn vil det være naturlig å se på vurdering som startpunkter for videre læring, fremfor «minisluttvurderinger» innenfor ulike tema.

Hvordan vi tenker om vurdering påvirker også bruken av vurderingssituasjoner. Når man på enkelte skoler gir elevene i oppdrag å øve til vurderingssituasjonen, forteller det noe om hvordan man ser på vurdering. Ofte kan forventningen om å øve handle om at man ser vurderingssituasjonen som stedet der elevenes kompetansenivå blir vurdert. Hvis man i større grad ser vurdering som en del av elevenes læringsprosess og integrert i undervisningen, vil man trolig legge mindre vekt på vurderingssituasjoner og mer vekt på det man ser mens elevene jobber – som igjen vil påvirke hvordan man organiserer undervisningen. I en situasjon der vurdering er integrert i arbeidet med fag vil antageligvis læreren presentere mindre fagstoff, og elevene vil arbeide mer med ulike oppgaver. I denne situasjonen vil trolig læreren prioritere tid til å følge med på det elevene jobber med underveis fremfor å basere seg på å vurdere produktet av elevenes arbeid.

I skoler som satser på vurdering kan det være en utfordring at man ønsker å endre hvordan man vurderer uten å endre hvordan man ser på undervisningen og hvordan elever lærer. Det kan derfor være fornuftig å bruke mer tid på å kartlegge og reflektere rundt hvordan man ser på læring (og vurdering som en del av læring), fremfor å starte med å endre hvordan man vurderer. Å legge vekt på arbeidet med hvordan elever lærer best vil antageligvis gi konsekvenser for hvordan vurderingsarbeidet foregår.
(I denne sammenhengen kan det være hensiktmessig å se på forskjellen på enkeltkretslæring og dobbeltkretslæring, som Bjørn Bolstad har skrevet om her.)

Må elevene vite hvordan de ligger an?

Underveis skal elever få informasjon om kompetansen sin. Vil det si at de også bør få informasjon om hvilket nivå denne kompetansen ligger på? Ikke nødvendigvis.

Utsagn man ofte hører på skoler er
– «elevene vil gjerne vite hvordan de ligger an»
– «det skal ikke være noen overraskelse for eleven når terminkarakteren kommer»
– «elevene har rett til å vite hvordan de ligger an»

I dette innlegget diskuterer jeg forståelsen som ligger bak disse utsagnene. Det første utsagnet handler om noe som er helt naturlig for elever (og foresatte). De er gjerne opptatte av hvordan de gjør det på skolen, av ulike grunner. Det kan være behov for å mestre, opplevd press for å prestere, belønningssystemer i hjemmet eller knyttet til inntaket på neste steg i utdanningen – for eksempel.
Mine tanker om dette er at for de fleste elever er det ikke nødvendigvis fornuftig å legge fokus på hvordan man ligger an. Det kan ta bort fokus fra det som kan påvirke hvordan man ligger an, altså hva man gjør og hva man kan gjøre videre for å utvikle seg faglig. Jeg ville derfor ikke i utgangspunktet gått med på å gi elever nivåinformasjon hyppig, for eksempel knyttet til vurderingssituasjoner (hvis man velger å ha slike).
Vi bør også tenke at kompetanse utvikles over lang tid, og at kompetanse er noe mer enn et enkeltstående resultat eller en veldig avgrenset periode. Slik jeg ser det vil det være mer enn tilstrekkelig at elever får informasjon om nivå i halvårsvurderingene sine. Ut fra denne informasjonen kan elever gjerne sette seg mål for å forbedre resultatene, men da trengs det lengre arbeidsperioder og tid for å utvikle kompetanse. Deretter kan det være tid for en ny status på hvordan det går.

Det andre utsagnet handler om at elever ikke bør bli overrasket over terminkarakterer eller lignende. For så vidt kan vi si at det er i tråd med god vurderingspraksis at elever skal være involvert i sin egen prosess og forstå hva de mestrer og hva de kan arbeide videre med. Samtidig ser jeg at for mye oppmerksomhet på at elevene ikke skal bli overrasket lett kan føre til bruk av måloppnåelsesskjema eller andre former for nivåinformasjon underveis – noe som lett kan forstyrre læringsprosesser. Elever kan rett og slett bli for opptatte av resultatene fremfor læringsprosessen.

Jeg ser ikke at det automatisk er problematisk om en elev blir overrasket over en terminkarakter. Jeg vil heller se det som et godt utgangspunkt for dialog om videre læring for eleven. Det er også en mulighet for læreren til å bruke underveisvurdering slik det er ment – til mest mulig læring for eleven. I tillegg vil de færreste elever bli veldig overrasket over resultatene sine, og veldig få etter at de har fått sin første terminkarakter på ungdomsskolen eller videregående. I og med at kompetanse utvikles over lang tid, vil det i få tilfeller være store endringer i elevenes kompetansenivå fra termin til termin. Når vi tar i betraktning at kravene/forventningene til elevene også øker med tiden vil de fleste elever som har en normal progresjon ligge på praktisk talt samme nivå over lang tid.

Det tredje utsagnet sier noe om en rettighet man oppfatter at elevene har. Om vi skal følge rammene som ligger i vurderingsforskriften er det faktisk ikke slik at elever har rett på å få nivåinformasjon, bortsett fra ved halvårsvurdering og standpunkt/eksamen. Ut over dette blir det opp til lærerens profesjonelle skjønn å vurdere i hvor stor grad man vil bruke nivåinformasjon for å bidra til intensjonen med underveisvurdering: at elevene skal lære av den. For mange lærere vil det være en belastning å hele tiden måtte forholde seg til hvordan hver enkelt elev ligger an nivåmessig i faget i tillegg til å følge med på hva slags kompetanse elevene utvikler.

Handlingsrommet som ligger i læreplanene og vurderingsforskriften er relativt stort. Lærernes oppgave blir derfor å bruke dette handlingsrommet til beste for elevenes utvikling. Å bruke nivåinformasjon underveis i opplæringen er derfor innenfor handlingsrommet, samtidig som å ikke bruke nivåinformasjon også er det. Det er altså lærernes profesjonelle skjønn som avgjør hvordan man vil kommunisere med elevene til beste for elevenes utvikling.

Øve til prøven?

Hvorfor har vi prøver, hva bruker vi dem til, og når i læringsløpet har vi dem?

Noen ganger blir elever bedt om å øve til prøver, ofte som lekser. Hva ligger egentlig til grunn for denne praksisen, som egentlig er ganske vanlig i norske skoler?

Slik læreplanene er bygd opp skal lærerne underveis og til slutt følge med på og vurdere elevenes kompetanse (ut fra kompetansebegrepet).

Hvis elever skal øve til prøver indikerer det at det er noe de kan forberede seg til. Dette vil da være å repetere/memorere fagstoff, metoder og ferdigheter, eller å lære seg noe mer i siste liten. Er dette for at elevene skal vise hvilke kunnskaper og ferdigheter de har? I såfall – hvorfor? Er det fordi læreren skal vurdere elevenes kunnskaper og ferdigheter, eller er det for at læreren skal få informasjon om elevenes progresjon slik at man kan tilpasse undervisningen?

Jeg stiller spørsmål med om dette er kompetanse? Som jeg har skrevet om før mener jeg at faktatester ikke er et relevant vurderingsgrunnlag i dag. De prøvene som gjennomføres – måler de kunnskap eller kompetanse?

Hvis det er det andre, vil det vel ikke være et poeng at elevene øver? Vil ikke elevenes ståsted da bli kamuflert fordi elevene har memorert noe midlertidig for prøven? I så fall vil det vel være et poeng at elevene IKKE øver? I så fall vil jo læreren få et mer realistisk bilde av elevenes kunnskaper, ferdigheter og strategier.

Slik jeg opplever det handler prøver (og øving) om at elevene skal prestere, og bli vurdert. Det handler også trolig om et opplevd behov for å dokumentere elevenes læring. Kanskje også om å motivere elever til å jobbe med et fag?

Hvis vi har prøver, er det for å dokumentere? Det er ikke krav til at underveisvurdering skal dokumenteres, nettopp fordi den er underveis. Og vi vurderer ikke for å dokumentere, men for at elevene skal lære, utvikle lærelyst og for at de skal få informasjon om utviklingen sin (vurderingsforskriften, 3.3)

Jeg tenker at man må spørre seg selv disse spørsmålene:

Hvorfor har vi prøver?
Hva bruker vi dem til?
Når i læringsforløpet har vi dem?

Neste innlegg får handle om en alternativ praksis 🙂

Endringer i vurderingsforskriften

1.august 2020 trådte viktige endringer i vurderingsforskriften i kraft. Endringene gir føringer for vurderingsarbeidet i fagene.

Noen av de mest sentrale endringene finnes i § 3.3 og § 3.10, og noen av disse har jeg skrevet litt om her.

I § 3.3, Vurdering i fag, er det presisert at formålet med vurdering er 1) å fremme læring, 2) å bidra til lærelyst underveis, og 3) gi informasjon om kompetanse underveis og ved avslutningen av opplæringen.

Det gis altså tydelige føringer på hvorfor vi har underveisvurdering og hva som skal være formålet. Gjennom det vurderingsarbeidet som gjøres skal elevene først og fremst lære mer. Det betyr at lærere må (også i dialog med elevene) gi tilbakemeldinger elevene kan lære av. Tilbakemeldingene kan ikke kun være rangering (poeng, grad av måloppnåelse, karakter) – de trenger faktisk ikke å inneholde rangering i hele tatt. Man må spørre seg hvilke virkemidler man skal bruke for at elevene skal lære mer. Vil det kanskje si at ulike elever må få ulike tilbakemeldinger eller ulik form på tilbakemeldingene? Hvilke tilbakemeldinger vil elevene lære mest av? Og hvordan skal elevene bruke tilbakemeldingene fra læreren?

Vurdering skal også bidra til lærelyst underveis. Hva kan det innebære? Om elever skal få økt lyst til å lære virker det i hvert fall sannsynlig at tilbakemeldingene må ha hovedfokus på hva eleven får til, og så godt som mulig gi tips til hva eleven kan gjøre for å mestre enda bedre. Kanskje noen elever også kun skal få tilbakemelding på hva de mestrer, uten noen ønsker for hva de skal gjøre videre? Kanskje det de har gjort er bra nok, og at tips kan virke mot sin hensikt?
Det kan også virke fornuftig å ikke vente med tilbakemeldinger til et arbeid er fullført. Da vil jo ikke eleven ha mulighet til å forbedre arbeidet eller produktet, og motivasjonen for å arbeide videre vil trolig være lavere.

En ny presisering i § 3.3 er at kompetansemålene skal forstås i lys av teksten «om faget» i læreplanen. Det betyr at man må lese/tolke kompetansemålene slik at de er i tråd med fagets formål, og dermed må vurderingen av elevenes kompetanse tolkes på samme måte.

I § 3.10, Underveisvurdering i fag, er det presisert at ALL vurdering før avslutningen er underveisvurdering. Det innebærer at alt vurderingsarbeid frem til avslutningen av fagene skal bidra til elevenes læring og lærelyst, slik det er beskrevet i § 3.3.
Når faget avsluttes trenger ikke å bety i det øyeblikket man setter en standpunktvurdering. Det kan innebære en periode frem mot standpunktvurdering, der eleven får mulighet til å vise en bred kompetanse gjennom ulike oppgaver og utfordringer. Kanskje det er fornuftig at denne perioden er de siste to-tre månedene før standpunkt settes? I et gjennomgående fag kan man kanskje tillate seg å ha en litt lengre periode enn i et fag som kun undervises i 1-3 år?

§ 3.10 forteller oss at underveisvurdering skal være en integrert del av opplæringen. Slik jeg tolker dette må vurdering og undervisning planlegges og gjennomføres som en del av det samme opplegget. Hvordan man skal vurdere elevenes kompetanse, hvordan de selv skal delta i vurderingen og hva som ligger til grunn for vurdering/tilbakemelding bør altså planlegges på lik linje som faglig innhold.
Dette setter også fokus på at vurdering handler først og fremst om å hjelpe eleven, ikke kontrollere hva eleven kan eller klarer for hvert emne i et fag. Er det da i tråd med forskriften å ha vurderingssituasjoner som er designet for å kartlegge elevens nivå eller prestasjoner? Man bør i hvert fall tenke igjennom om man skal ha, og hvorfor man eventuelt skal ha vurderingssituasjoner. Kan et hovedpoeng med noen stoppunkt underveis være å gi informasjon til læreren, slik at man kan tilpasse undervisningen sin til elevene? Eller brukes det for å gi lærer og elev informasjon om nivå?

Det nest siste punktet jeg vil sette i fokus er at underveisvurderingen kan være både muntlig og skriftlig. Det betyr at det heller ikke er noen krav til at underveisvurdering skal dokumenteres. I og med at underveisvurdering skjer i prosess med elevene, er det i praksis umulig å dokumentere. Det kan jo være alt fra en kommentar i en time til en halvårsvurdering. Man må selv finne ut hva som er hensiktsmessig å dokumentere. Om man har krav til dokumentasjon av underveisvurdering er det noe skoleeier eller andre har pålagt som et tilleggskrav utover lovverket.

Siste punkt i denne posten er at de fire prinsippene for underveisvurdering har fått endret rekkefølge (se under).
At elevene skal delta i vurderingen av eget arbeid står nå først. Det kan tolkes som om at dette er det aller viktigste i underveisvurderingen. Som kjent for mange tyder forskning på at egenvurdering er et av de mest effektive verktøyene for elevenes læring og utvikling. Hvordan kan vi da legge til rette for at elevene får øvd og deltatt i dette? Kan vi arbeide med dette gjennom egenvurdering, hverandrevurdering og i forbindelse med samtaler med foresatte?

Slik ser de fire punktene ut nå:
a. delta i vurderinga av eige arbeid og reflektere over eiga læring og faglege utvikling
b. forstå kva dei skal lære og kva som blir forventa av dei
c. få vite kva dei meistrar
d. få rettleiing om korleis dei kan arbeide vidare for å auke kompetansen sin.

Forskrift til opplæringslova – Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring – Lovdata

Bok i trykken!

Da er endelig boken min på vei i trykken. Den kan forhåndsbestilles her. 

Boken er anmeldt i bladet Utdanning 12/20.


Boken er skrevet med praktisk vurderingsarbeid i tankene, og kan forhåpentligvis bli nyttig både for lærerstudenter og kroppsøvingslærere.

Vurdering og hjemmeskole

Nå som det er hjemmeskole oppstår det mange utfordringer. En av dem er knyttet til vurdering – underveis, til halvårsvurdering og standpunkt. Pr d.d. vet ingen hvor lenge hjemmeskole vil fortsette i ungdomsskolen og videregående skole.

En av utfordringene lærere møter på er hvorvidt man kan vite hva slags kompetanse elevene har mot slutten av opplæringen. Elevene kan få opplæring på ulike måter, men hvordan skal læreren få innsikt i elevenes kompetanse uten å møtes?

Underveisvurdering skjer hele tiden. Lærere som er i dialog med elevene sine, lytter til at elevene diskuterer, leser elevenes oppgaver og ser på elevenes presentasjoner har god innsikt i elevenes kompetanse. Det er viktig å huske på at kompetanse sjelden endrer seg på kort tid. Det man visste om elevenes kompetanse før skolene ble stengt er fortsatt gyldig informasjon. I tillegg får læreren innsikt i elevenes kompetanse i det daglige arbeidet selv om det er hjemmeskole.
Burner og Helland har tidligere skrevet om utfordringer knyttet til å bruke digitale verktøy i underveisvurderingen. Samtidig opplever nok mange lærere en bratt læringskurve i disse dager, og en stor kompetanseheving innen bruk av digitale verktøy.

Jeg tror innsikten lærerne har fra før, sammen med innsikten vi får (kanskje på nye måter) gjennom hjemmeskole vil gi lærerne god nok oversikt for å vurdere elevenes kompetanse til halvårsvurdering og standpunkt.

Likevel opplever mange en annen utfordring: Hvordan vet man om det er elevene som produserer sine egne arbeider?

Den utgående læreplanen er ikke utelukkende kompeanseorientert. Det innebærer en del («kompetanse»-)mål som egentlig er kunnskapsmål. Da vil man naturlig nok se etter elevenes kunnskaper. Som oftest tester man elevenes kunnskap gjennom prøver, ofte uten hjelpemidler. Man er derfor i slike situasjoner avhengig av å kontrollere om elevene klarer oppgavene innenfor de rammene som settes. Bjørn Bolstad har også skrevet om dette i disse hjemmeskoletider.
Den nye læreplanen er mer gjennomført kompetanseorientert, og denne problemstillingen vil derfor bli mindre relevant. Som jeg har skrevet om før er ikke rene faktatester en særlig relevant vurderingsform med LK2020.

Slik jeg ser det bør vi i større grad legge opp til oppgaver som er mer kompetanseorientert. Det vil altså si oppgaver som faktisk utfordrer elevenes kompetanse fremfor faktakunnskap. Kunnskap er naturligvis en del av en helhetlig kompetanse, men ikke tilstrekkelig i seg selv.
Kompetanseorienterte oppgaver vil kreve at elevene bruker både kunnskapene sine og ferdighetene sine for å løse oppgavene. Utdanningsdirektoratet har skrevet noe om slike oppgaver her.

Vi som lærere må også kunne stole på vårt profesjonelle skjønn og støtte oss på profesjonsfellesskapet.

Min oppsummering er derfor
– Du har allerede mye informasjon om elevenes kompetanse
– Du får vite mer ved å være tett på elevenes prosess, selv i hjemmeskoletiden
– Lag oppgaver der elever får trent og vist kompetansen sin
– Stol på ditt profesjonelle skjønn

__________________________________________

Andre ressurser som kanskje kan være interessante:

Senter for livslang læring, SELL, har for hjelp med standpunktvurdering utviklet en delingsressurs der man kan finne informasjon rundt standpunktvurdering og dele ulike opplegg til hjelp og inspirasjon i de ulike fagene.

Bjørn Bolstad skriver om hvordan COVID-19 kanskje vil forandre undervisning og vurdering, og stiller spørsmål ved mange sider ved dagens praksis.

Dag Johannes Sunde skriver om avlysningen av eksamen på sin blogg.

Podcasten Rekk opp hånda tar opp ulike sider ved skolelivet, og akkurat nå hjemmeskole med nye episoder hver dag.

Øve Østerlie har skrevet om kroppsøving og COVID-19 på krø.no.

Marthe Moe og Jan Frode Lindsø har også skrevet på NDLA om vurdering i nettundervisning.

Faktatester i fagfornyelsen

Fagfornyelsen er over oss. De nye læreplanene for fag i grunnskolen er vedtatt og skal iverksettes fra høsten 2020. Endringene i læreplanene er omfattende, og det vil naturlig nok påvirke vurderingspraksis i fagene.

Min forståelse er at å teste elevenes faktakunnskap om ulike emner ikke er relevant vurderingsgrunnlag i fagene.
Slik jeg forstår det vil det ikke være i tråd med læreplanens formål eller særlig mange av fagenes kompetansemål å teste elevers faktakunnskap og bruke dette som en del av fagenes vurderingsgrunnlag. Kun der det står beskrevet i kompetansemål vil det være relevant grunnlag for vurdering.

Hva er kompetanse?
Kompetansebegrepet er utvidet med Fagfornyelsen. Kompetanse blir definert som
«evnen til å løse oppgaver og mestre komplekse utfordringer. Elevene viser kompetanse i konkrete situasjoner ved å bruke kunnskaper og ferdigheter til å løse oppgaver.
Det kan handle om å mestre utfordringer på konkrete områder innenfor utdanning, yrke­ og samfunnsliv eller på det personlige
plan».

Slik kompetanse forstås i den nye læreplanen handler det om å løse ulike oppgaver og mestre utfordringer. Det vil altså si at skolen må undervise på en slik måte at elever får øvd på dette, med varierte metoder. Vurdering i fagene vil også måtte ta utgangspunkt i det samme, fordi det er elevenes kompetanse som skal vurderes.

Hva kan faktatestene brukes til?
Hvis man velger å ha faktatester bør det være for å få innsikt i hva elevene vet og forstår, slik at man kan justere innholdet i undervisningen. Elevene må naturligvis ha en del bakgrunnskunnskap (kunnskaper og ferdigheter) som en del av grunnlaget for å utvikle kompetanse, men det er ikke først og fremst kunnskapsbanken til elevene man skal vurdere. Testene kan likevel gi læreren nyttig informasjon om hvor langt elevene har kommet og hvorvidt de er klare for videre progresjon. De kan sammen med egenvurdering gi nyttig informasjon om elevenes læringsstrategier.

Hvordan undersøker man elevenes kompetanse?
Elevers kompetanse kan undersøkes og avdekkes på ulike måter. Det kan foregå gjennom skriveoppgaver, klassesamtaler, gruppesamtaler og egenvurdering. Læreren vil også kunne avdekke kompetanse underveis mens elevene arbeider med ulike oppgaver. Læreren må bruke sitt profesjonelle skjønn i vurderingsarbeidet og vurdere elevenes kompetanse ut fra de ulike læreplanmålene.

Utdanningsdirektoratet er i ferd med å utarbeide veiledende kjennetegn på kompetanse på ulike nivå. Disse kan hjelpe læreren i vurderingsarbeidet. Kjennetegnene er laget ett nivå over kompetansemålene, og beskriver en mer helhetlig kompetanse. Som man kan lese ut fra kjennetegnene er heller ikke isolert faktakunnskap beskrevet som grunnleggende kompetanse i fagene.

I læreplanvisningen finner man de veiledende kjennetegnene under støttemateriell for faget. Kjennetegnene er under utarbeidelse, og Utdanningsdirektoratet ønsker tilbakemelding fra lærere.

Kilder:
Utdanningsdirektoratet – Å forstå kompetanse.
Utdanningsdirektoratet: Nye læreplaner i fag.
Veiledende kjennetegn på kompetanse ligger som støttemateriell under læreplanene.

Trenger man prøver for å vurdere elevers kompetanse?

Ofte blir elever vurdert gjennom prøver, fremføringer og innleveringer. Men trenger man formelle vurderingssituasjoner for å vurdere elevers kompetanse?

Prøver, fremføringer, samtaler og innleveringer er vanlige former for underveisvurdering, og hvis man i tillegg bruker informasjonen disse formelle vurderingssitasjonene gir til å hjelpe eleven videre i læringsprosessen snakker vi om formativ vurdering.

Slik jeg ser det trenger man ikke mange formelle vurderingssituasjoner for å kunne vurdere elevenes kompetanse. Gjennom at man er i prosess sammen med elevene og samtaler med elever underveis om læring og vurdering, får man som faglærer god oversikt over hva elevene har av kunnskap og kompetanse. Dette forutsetter riktignok en elevaktiv undervisning og at man som lærer deltar i elevenes læringsprosesser underveis. Dette kan man for eksempel gjøre gjennom å snakke med elevene i klassesamtaler og gruppesamtaler, høre på hva elevene snakker om i par og på grupper, se igjennom elevenes leksearbeid og kommentere elevarbeid underveis i prosessen.
Jeg mener at man som lærer bør vurdere hvor mange formelle vurderingssituasjoner man har behov for.

Et argument for å unngå for mange formelle vurderingssituasjoner og å bygge opp under viktigheten av dem er at det for noen elever kan føre til økt press for å prestere, og at det for noen elever vil gi liten mestring.

Et annet argument er at tiden som brukes til å gjennomføre vurderingssituasjonene er tid som tas bort fra undervisning og læring.

Et argument jeg vil vektlegge er at når man bruker sitt profesjonelle skjønn og er tett på elevenes læringsprosess mener jeg at man sjelden har behov for formelle vurderingssituasjoner for å kunne vurdere elevenes kompetanse. Man har gjennom den daglige undervisningen over tid en god oversikt over elevenes kompetanse.  Veldig ofte blir formelle vurderingssituasjoner bare en bekreftelse av det inntrykket man alledere har.

Det betyr ikke at man dermed alltid bør unngå formelle vurderingssituasjoner.
Det finnes argumenter for formelle vurderinger: De kan være nyttige både fordi det kan være nyttig å trene på slike situasjoner og fordi man vil kunne få god oversikt over elevenes kompetanse. I tillegg kan det være en fordel å ha dokumentert både at underveisvurdering er gitt, og innholdet i denne. Selv om det pr. i dag ikke er krav i vurderingsforskriften om at underveisvurdering må dokumenteres, er det litt uklart om det faktisk trengs dokumentasjon.

Etter mitt syn må hver enkelt lærer veie opp behovet for formelle vurderingssituasjoner, og veie fordeler og ulemper opp mot hverandre både på kort og lang sikt.

Glimt fra praksis #6 – oppfølging av test

Forrige uke gjennomførte elevene mine på 9.trinn en faktatest på ITSL. Testen omhandlet temaet «hinduismen» i KRLE, og markerte avslutningen av denne arbeidsperioden.

Elevene tok testen på tirsdag, og beklageligvis gikk det en uke før de fikk en skriftlig og muntlig tilbakemelding. Ut fra tanken om at rask respons er mest effektivt synes jeg det var litt for lenge. Ideelt sett vurderer jeg elevers oppgaver samme dag eller dagen etter innlevering.

En uke etter: Jeg gjennomgikk elevenes resultater og telte opp antall poeng på testen, samtidig som jeg så etter hva elevene fikk til og hva de kan forbedre i faget generelt. En oppsummering av antall poeng kombinert med en skriftlig tilbakemelding ble lagt ut på ITSL, før elevene fikk en kort muntlig tilbakemelding mens de hadde en arbeidsøkt i klasserommet.

Jeg ga elevene en oppgave som de kunne jobbe selvstendig med, mens jeg gikk rundt til hver enkelt elev og ba dem gjenfortelle hvilken tilbakemelding de hadde fått på testen, og om de forsto og var enige i tilbakemeldingen. Noen elever hadde ikke lest igjennom tilbakemeldingen, og gjorde det mens jeg gikk rundt.

Fordeler med denne måten å gjøre det på:
– Man sikrer seg at elevene forstår tilbakemeldinger de har fått
– Elevene får noe mer enn bare en poengsum
– En generell tilbakemelding kan brukes i videre jobbing i faget

Viktige momenter å ta med seg:
– Gi tilbakemelding så raskt som mulig
– Gi generelle tilbakemeldinger, slik at de blir nyttige for eleven fremover
– Utnytt selvstendige arbeidsperioder til å være i dialog med elevene

Her er noen eksempler på tilbakemeldinger til elever:

Du fikk 20 av 25 poeng på denne faktatesten. Du har vist at du har god oversikt over faktastoffet fra hinduismen, og at du kjenner til de viktigste begrepene.
Noen av svarene dine er litt korte og mangler derfor noe informasjon. Pass på at du får tatt med alt du vet, og fyll på med informasjon du mener er viktig. Spesielt på oppgaver som gir mange poeng forventes mye informasjon.

Du fikk 14,5 av 25 poeng på denne testen. Ved å svare på alle spørsmålene har du vist at du jevnt over har en del kunnskaper om de viktigste delene av hinduismen, og at du kjenner til de grunnleggende trekkene ved religionen. Denne gangen har du fått til å utdype svarene dine på en god måte.
Du bør jobbe med å finne du hvordan du lærer best, og hvordan du skal få fagstoffet til å sitte over lengre tid. Hvis du finner gode metoder vil du kunne lære deg enda mer av det som er viktig å ta med seg fra et emne.