Oppdatert vurdering i kroppsøving

Slik jeg tolker det gir læreplanen og UDIRs veileding til læreplanen konkrete følger for vurderingspraksisen i faget. Noen av de mest grunnleggende har jeg kommentert kort her.

Testing:
Det er ikke grunnlag for å bruke resultater fra fysiske tester som vurderingsgrunnlag. Hvis man skal bruke tester bør det være for å lære om hva en test og en retest er, hva testen måler og hvilke faktorer som påvirker resultater, hva som bør skje for å få fremgang, og for å reflektere rundt egen utvikling.
I skolen har vi ofte begrenset med tid til å trene på idrettslige ferdigheter, og man derfor heller ikke forvente stor fremgang. Man kan likevel forvente fremgang i teknisk utførelse og taktiske valg over tid, men dette behøver ikke å ha sammenheng med resultatene. Testens kan dermed ikke kobles direkte mot vurdering i faget.

Idrettslige ferdigheter:
Det står ikke nevnt noen idrettslige ferdigheter spesifikt i læreplanen. Det er naturlig at man jobber med tekniske og taktiske ferdigheter i en idrett når man har valgt denne som et temaområdet i faget. Slik jeg ser det er ikke elevenes idrettslige ferdigheter avgjørende for vurderingen i faget. De idrettslige ferdighetene står heller ikke nevnt i formålet med faget, og man har begrenset tid til å øve. Samtidig må grunnleggende ferdigheter øves på; for å øke ferdighetsnivået, øve på å fokusere på detaljer og å trene konsentrert og strukturert. Når læreplanen legger opp til å praktisere ulike idretter kan man si at de idrettspesifikke ferdighetene er en del av dette.

Kommentarer eller spørsmål? Bruk gjerne kommentarfeltet under innlegget!

Her har jeg samlet noen linker til ulike artikler og mine egne innlegg som omhandler vurderingspraksisen i kroppsøvingsfaget.

Gunn Engelsrud, NIH: Testing i kroppsøving er en gammeldags og urettferdig praksis.

Forskning.no: Uvitenhet om gymkarakterer

Petter Erik Leirhaug, NIH: Hvorfor innsats i kroppsøving?

NIH: Læringsfremmende vurdering i kroppsøving

Borgen og Engelsrud: Hva skjer i kroppsøvingsfaget?

Øyvind Bjerke, NTNU:  Hvor vil vil med kroppsøvingsfaget?

Ove Østerlie, NTNU:  Fysiske tester, spøkelser i kroppsøvingsskapet

Kjell Evensen: Vurdering av idrettslige ferdigheter i kroppsøving

Kjell Evensen: Vurderingspraksis i kroppsøving

Reklamer

Vurderer du karakterfri underveisvurdering?

Hvis du ønsker mer informasjon om karakterfri underveisvurdering kan du lese tidligere bloggposter:

Noen erfaringer med karakterfri underveisvurdering

Karakterer i underveisvurdering?

Glimt fra praksis #5: Videovurdering

Et av områdene innen vurderingspraksisen jeg ønsker å prøve ut dette skoleåret er videovurdering. Jeg tenker da på å gi elevene tilbakemelding på innholdet i skriftlig arbeid gjennom videoopptak.

Min erfaring er at man må jobbe aktivt for at elevene skal forstå og utnytte ulike tilbakemeldinger de får. Ofte synes jeg muntlig kommunikasjon er mest effektivt fordi man får kommunisert bedre med elevene, men både på grunn av ønsker om dokumentasjon og tidspress blir ofte skriftlige vurderinger mest brukt. Det kan være en utfordring å bruke felles tid i klasserommet til muntlige tilbakemeldinger uten at det går ut over fellesundervisningen.

Mitt første forsøk med videotilbakemelding har foregått slik:

Elevene har fått en skriftlig oppgave med et antatt omfang på 2-3 sider tekst. De fikk først to timer til å jobbe på skolen. Basert på tekstene elevene leverte ga jeg hver enkelt en kort skriftlig tilbakemelding gjennom ITSL. Denne fikk elevene i lekse å lese, før de fikk en time til videre arbeid.

Deretter leverte elevene inn teksten som Word-dokument, og jeg ga en videovurdering der jeg filmet dokumentet deres sammen med opptak av stemmen min. Opptakene gjorde jeg med programmet screencast-o-matic, som er gratis og som jeg har lastet ned.

Før jeg spilte inn filmen leste jeg igjennom oppgaven til elevene, og lagde meg noen korte notater om hva eleven fikk til og hva som kunne forbedres. Deretter startet jeg programmet og spilte inn filmen. Jeg satt pekeren på steder i teksten deg jeg ønsket å gi kommentarer eller sette inn tekst, og programmet tok opp at jeg merket tekst eller skrev inn kommentarer. Selve kommentarene mine ble ikke lagret i filen, men ble vist på filmen.

Hver film varte i omtrent tre minutter. Jeg brukte ca 3-4 minutter på å lese igjennom en tekst, ca 2 minutter på å lage notater og 3-5 min på innspilling. Lagring og opplasting tok også et par minutter. Total tidsbruk ble ca 10 min pr vurdering, noe som jeg maksimalt anslår til å være et par min mer enn om jeg bare skulle gitt en skriftlig vurdering.

Til slutt lagret jeg filmen og lastet den opp i besvarelsen på ITSL.

Elevene fikk som avslutning høre tilbakemeldingen og jobbe videre en skoletime med teksten før endelig innlevering.

Elevene fylte også ut en kort egenvurdering der de svarte på om de forsto tilbakemeldingene, om de synes dette var en bedre/tilsvarende/verre form på tilbakemelding og om de hadde noen tips til meg rundt vurderingen.
Elevene rapporterte stort sett at de forsto og likte denne formen bedre enn skriftlig tilbakemelding. Noen elever rapporterte at det var det samme, og veldig få hadde konkrete tips.

Hvis jeg ser elevenes egenvurdering sammen med tidsbruken og mitt eget inntrykk synes jeg dette var en relativt effektiv vurderingsform. Mitt inntrykk er at totalt sett fikk elevene noe bedre utbytte, i tillegg til at de har videoen tilgjengelig til senere. Da har de mulighet til å gå tilbake og se igjennom på nytt neste gang de skal produsere en fagtekst, og repetere tipsene.

Det ligger et forbedringspotensiale i mine tilbakemeldinger til elevene, noe som må utvikles gjennom mer erfaring med vurderingsformen. Jeg merket etter hvert at tilbakemeldingene til elevene ble mer konkrete etter å ha vurdert flere tekster. Gjennom å øve på å gi flere videovurderinger bør jeg kunne gi mer konkrete tips slik at elevene lettere forstår hva jeg ønsker at de skal jobbe mer med.

Her ligger et eksempel på en videovurdering fra temaet Seksualitet, som ble gjennomført på 10.trinn.

På vei mot færre karakterer i skolen?

Det kan se ut som om stadig flere skoler og lærere tenker i retning av karakterfri underveisvurdering.

Denne saken fra Oslo-skolen hentet hos NRK illustrerer godt tankegangen bak og indikerer at flere skoler ser utfordringene med vurdering, press og prestasjonskultur i skolen.

Egil W. Hartberg fra Senter for livslang læring ved HIL har blitt intervjuet av NRK Østlandssendingen om saken. Sendingen kan du finne her.

Jeg har tidligere skrevet om karakterfri undervisning, og et av innleggene finnes her. Resten finnes igjen under fanen Oversikt her på bloggen.

Camilla Hagevold og Bjørn Helge Græsli har også skrevet kronikk om temaet tidligere. Den finner du her.

«Riktig» tidspunkt for en prøve?

Mange gjennomfører tester, innleveringer og presentasjoner som evaluering etter endt undervisning i et emne. Men hvis man tenker at elevene skal lære mest mulig av en vurderingssituasjon – er det lurt? Jeg mener nei.

Ofte brukes vurderingssituasjonene for å finne ut hva elevene kan, ofte med tanke på å sette en (termin)karakter. Slik jeg ser det bør man legge lite fokus på dette, og mer fokus på å bruke denne muligheten for å øke læringsutbyttet. Det kan man gjøre ved å legge vurderingssituasjonen tidligere i et tema. Gjennom å finne ut hva elevene mestrer, kan man fortsette undervisningen slik at man sørger for at flere elever kan bygge videre på det de allerede har lært, mens andre kan tette eventuelle hull i kunnskapene.
Man kan også gi elevene tilbakemeldinger som er relevante for videre arbeid med temaet. Dette kan gi elevene viktig motivasjon for å jobbe videre med et tema, fremfor å få en tilbakemelding når man er ferdig med et arbeid og ikke kan bruke tilbakemeldingen til å bearbeide videre.

Hvis man kan ha fokus på å bruke vurderingene for å endre/evaluere undervisningen tror jeg det kan føre til at flere elever lærer mer. Jeg mener også at man som lærer må stole på sin kompetanse som profesjonsutøver når det gjelder å vurdere elevenes kompetanse. Å vurdere elevenes kompetanse kan man fint klare uten å ha mange formelle vurderingssituasjoner. En lærer som jobber sammen med elevene sine og sørger for elevaktiv undervisning vil ofte ha god oversikt over sine elevers kompetanse og vekstområder. De formelle vurderingene blir ofte bare en bekreftelse av det man som lærer allerede har inntrykk av.

I tillegg kan det nevnes at formelle vurderingssituasjoner ikke alltid får frem elevenes kompetanse og at det ikke er forskriftsmessig belegg for å «legge sammen» ulike vurderinger gjennom året til en terminkarakter. Dette er dog egne diskusjoner.

Podcast med Kristos

I uka som gikk ble jeg invitert til å delta i podcasten PedPod, som lages av Kristos Andrinopoulos. Vi snakket om vurderingspraksis i skolen, og noen av mine tanker rundt dette.

Podcasten jeg deltok i finnes på Youtube, og hele serien finnes på Itunes (ca. 15 minutters episoder).

Skolens vurderingssystem og samfunnets behov

Jeg mener dagens system for vitnemål i skolen har store mangler.

Når man går ut fra grunnskolen eller videregående skole får man et vitnemål med oversikt over fagkarakterer samt ordens- og oppførselskarakterer. En klar utfordring med dette systemet er at det ikke reflekterer mange av de ferdighetene eller den kompetansen man ønsker at elever skal ha opparbeidet seg i løpet av skoletiden.

Hvis man ser på den generelle læreplanen (som nå skal revideres) og samtidig tenker på hvilken kompetanse man har behov for i fremtidens samfunn, passer ikke dette særlig godt sammen med å kun få karaktervurderinger i enkeltfag i skolen. Man kan kanskje si at ordens- og oppførselskarakterer ivaretar noe av dette, men jeg mener dette ikke er tilstrekkelig. Mer om det i et annet innlegg senere!

Slik systemet er i dag måles et gjennomsnitt av fagkarakterene, og dette blir brukt som grunnlag for å søke videre til neste utdanningsnivå. En opplagt problemstilling er at snittet ikke nødvendigvis sier noe om kompetanse eller evner innenfor det området man søker seg videre til. Det sier heller ikke noe om mange fagovergripende kompetanser.
Slik jeg ser det blir det viktig i fremtiden blant annet å være kreativ, kunne samarbeide, være kritisk og kunne finne og bruke informasjon. Dette kalles for 21th Century skills – et begrep for fremtidens behov. Dessverre måler ikke skolen i dag noen av disse områdene i stor grad.

Et symptom på at vitnemål ikke sier nok om noens kompetanse for en jobb er behovet for ulike jobbintervjuer og referanser. Man kan selvfølgelig si at dette er hensiktsmessig uansett, men samtidig sier det noe om at vitnemålet utelater mye av den informasjonen man behøver for å vurdere en persons kvalifikasjoner til en jobb – nettopp fordi man ofte er ute etter «21th Century skills».
Samtidig er det min klare oppfatning at mange arbeidsgivere vektlegger de enkelte fagkarakterene eller karaktersnittet i stor grad i ansettelsesprosesser, noe som bekreftes av TUs undersøkelse. Her finnes det dog motstridende undersøkelser., f.eks. fra BT.

Etter min mening er vitnemål slik de utformes ved slutten av skoleåret hos Steinerskoler bedre når det gjelder å beskrive en elevs kjernekompetanse. Ved å gi en oppsummering av elevens sterke egenskaper og utvikling innen ulike områder som er mer fagovergripende mener jeg at man får et bedre bilde av eleven. I så måte virker denne vurderingsformen mer relevant for arbeidsgivere, samtidig som det gir eleven en oppsummering av ståsted innenfor viktige ferdigheter eleven vil trenge i fremtiden.

Slik jeg ser det vil det være en utvikling i riktig retning å utvide vitnemålene med en beskrivelse av elevenes fagovergripende kjernekompetanse. Hvis det er ønskelig at fagkararakter skal brukes som rangering til videre studier mener jeg det i hvert fall bør utarbeides et todelt vitnemål.

PS. Jeg har selv to barn i Steinerskolen.