På vei mot færre karakterer i skolen?

Det kan se ut som om stadig flere skoler og lærere tenker i retning av karakterfri underveisvurdering.

Denne saken fra Oslo-skolen hentet hos NRK illustrerer godt tankegangen bak og indikerer at flere skoler ser utfordringene med vurdering, press og prestasjonskultur i skolen.

Egil W. Hartberg fra Senter for livslang læring ved HIL har blitt intervjuet av NRK Østlandssendingen om saken. Sendingen kan du finne her.

Jeg har tidligere skrevet om karakterfri undervisning, og et av innleggene finnes her. Resten finnes igjen under fanen Oversikt her på bloggen.

Camilla Hagevold og Bjørn Helge Græsli har også skrevet kronikk om temaet tidligere. Den finner du her.

«Riktig» tidspunkt for en prøve?

Mange gjennomfører tester, innleveringer og presentasjoner som evaluering etter endt undervisning i et emne. Men hvis man tenker at elevene skal lære mest mulig av en vurderingssituasjon – er det lurt? Jeg mener nei.

Ofte brukes vurderingssituasjonene for å finne ut hva elevene kan, ofte med tanke på å sette en (termin)karakter. Slik jeg ser det bør man legge lite fokus på dette, og mer fokus på å bruke denne muligheten for å øke læringsutbyttet. Det kan man gjøre ved å legge vurderingssituasjonen tidligere i et tema. Gjennom å finne ut hva elevene mestrer, kan man fortsette undervisningen slik at man sørger for at flere elever kan bygge videre på det de allerede har lært, mens andre kan tette eventuelle hull i kunnskapene.
Man kan også gi elevene tilbakemeldinger som er relevante for videre arbeid med temaet. Dette kan gi elevene viktig motivasjon for å jobbe videre med et tema, fremfor å få en tilbakemelding når man er ferdig med et arbeid og ikke kan bruke tilbakemeldingen til å bearbeide videre.

Hvis man kan ha fokus på å bruke vurderingene for å endre/evaluere undervisningen tror jeg det kan føre til at flere elever lærer mer. Jeg mener også at man som lærer må stole på sin kompetanse som profesjonsutøver når det gjelder å vurdere elevenes kompetanse. Å vurdere elevenes kompetanse kan man fint klare uten å ha mange formelle vurderingssituasjoner. En lærer som jobber sammen med elevene sine og sørger for elevaktiv undervisning vil ofte ha god oversikt over sine elevers kompetanse og vekstområder. De formelle vurderingene blir ofte bare en bekreftelse av det man som lærer allerede har inntrykk av.

I tillegg kan det nevnes at formelle vurderingssituasjoner ikke alltid får frem elevenes kompetanse og at det ikke er forskriftsmessig belegg for å «legge sammen» ulike vurderinger gjennom året til en terminkarakter. Dette er dog egne diskusjoner.

Podcast med Kristos

I uka som gikk ble jeg invitert til å delta i podcasten PedPod, som lages av Kristos Andrinopoulos. Vi snakket om vurderingspraksis i skolen, og noen av mine tanker rundt dette.

Podcasten jeg deltok i finnes på Youtube, og hele serien finnes på Itunes (ca. 15 minutters episoder).

Skolens vurderingssystem og samfunnets behov

Jeg mener dagens system for vitnemål i skolen har store mangler.

Når man går ut fra grunnskolen eller videregående skole får man et vitnemål med oversikt over fagkarakterer samt ordens- og oppførselskarakterer. En klar utfordring med dette systemet er at det ikke reflekterer mange av de ferdighetene eller den kompetansen man ønsker at elever skal ha opparbeidet seg i løpet av skoletiden.

Hvis man ser på den generelle læreplanen (som nå skal revideres) og samtidig tenker på hvilken kompetanse man har behov for i fremtidens samfunn, passer ikke dette særlig godt sammen med å kun få karaktervurderinger i enkeltfag i skolen. Man kan kanskje si at ordens- og oppførselskarakterer ivaretar noe av dette, men jeg mener dette ikke er tilstrekkelig. Mer om det i et annet innlegg senere!

Slik systemet er i dag måles et gjennomsnitt av fagkarakterene, og dette blir brukt som grunnlag for å søke videre til neste utdanningsnivå. En opplagt problemstilling er at snittet ikke nødvendigvis sier noe om kompetanse eller evner innenfor det området man søker seg videre til. Det sier heller ikke noe om mange fagovergripende kompetanser.
Slik jeg ser det blir det viktig i fremtiden blant annet å være kreativ, kunne samarbeide, være kritisk og kunne finne og bruke informasjon. Dette kalles for 21th Century skills – et begrep for fremtidens behov. Dessverre måler ikke skolen i dag noen av disse områdene i stor grad.

Et symptom på at vitnemål ikke sier nok om noens kompetanse for en jobb er behovet for ulike jobbintervjuer og referanser. Man kan selvfølgelig si at dette er hensiktsmessig uansett, men samtidig sier det noe om at vitnemålet utelater mye av den informasjonen man behøver for å vurdere en persons kvalifikasjoner til en jobb – nettopp fordi man ofte er ute etter «21th Century skills».
Samtidig er det min klare oppfatning at mange arbeidsgivere vektlegger de enkelte fagkarakterene eller karaktersnittet i stor grad i ansettelsesprosesser, noe som bekreftes av TUs undersøkelse. Her finnes det dog motstridende undersøkelser., f.eks. fra BT.

Etter min mening er vitnemål slik de utformes ved slutten av skoleåret hos Steinerskoler bedre når det gjelder å beskrive en elevs kjernekompetanse. Ved å gi en oppsummering av elevens sterke egenskaper og utvikling innen ulike områder som er mer fagovergripende mener jeg at man får et bedre bilde av eleven. I så måte virker denne vurderingsformen mer relevant for arbeidsgivere, samtidig som det gir eleven en oppsummering av ståsted innenfor viktige ferdigheter eleven vil trenge i fremtiden.

Slik jeg ser det vil det være en utvikling i riktig retning å utvide vitnemålene med en beskrivelse av elevenes fagovergripende kjernekompetanse. Hvis det er ønskelig at fagkararakter skal brukes som rangering til videre studier mener jeg det i hvert fall bør utarbeides et todelt vitnemål.

PS. Jeg har selv to barn i Steinerskolen.

Læringsmål for fellesskapet

Kan en mer kollektiv tanke i læringsmålene øke læringsutbyttet?

En vanlig metode når man definerer læringsmål ut fra kompetansemålene er å formulere disse slik at alle elever kan oppnå målene, på ulikt nivå. Ofte formuleres læringsmålene slik: ‘jeg kan….fortelle om…, ….reflektere rundt…’ osv.

Kan det tenkes at gjennom å formulere læringsmålene som ‘vi kan….’, i større grad vil i vareta tanken om at ‘vi’ i klasserommet lærer sammen og ved hjelp av hverandre?

Hver elev vil natulig nok bli vurdert etter kompetansemålene i fagene, men læringsmålene kan og bør ofte kunne oppnås i fellesskap. En slik tankegang vil kunne medføre endring av både undervisnings- og vurderingsformer mer i en retning av samarbeid og en forståelse av at alle må og kan bidra til felles læring. Et konkret eksempel kan være å bruke gruppesamtale eller samskriving som formelle vurderingsformer (og som arbeidsformer). Samtidig er det kjent at den uformelle underveisvurderingen som foregår i klasserommet hver dag er viktig for elevenes utvikling og læring, og gjennom en kollektivt rettet tankegang rundt underveisvurderingen tror jeg læreren kan få et like godt eller bedre innblikk i elevenes læring.

Med en slik tankegang kan man også skape større muligheter for å inkludere alle elever i arbeidet med de ulike læringsmålene, også elever som ofte får ekstra hjelp utenfor klasserommet. Thomas Nordahl påpeker verdien av at elevene er så mye felles i klasserommet som mulig, og at dette gir gode muligheter for læring.

Litteratur:

Det sosiokulturelle læringssynet

Thomas Nordahl: Spesialundervisningen må legges ned

Læringsmiljøsenteret om gode relasjoner mellom lærer og elev

 

Takk til Nina Vasseljen for innspill til dette blogginnlegget.

 

 

Glimt fra praksis #4

I dette opplegget kombinerte jeg vurdering av muntlig og skriftlig arbeid, kombinert med egenvurdering.

Som avslutning av temaet «Samfunnet – der kulturer møtes» valgte jeg å bruke en muntlig gruppeprøve kombinert med en innleveringsoppgave som vurderingsgrunnlag. Deretter fikk elevene i lekse å fylle ut en egenvurdering med refleksjon rundt egen læring, vurderingssituasjonene og undervisningen i dette temaet.

Klassen består av bare 18 elever, og jeg hadde muligheten til å bruke tre 45 minutters økter til å gjennomføre opplegget. Elevene fikk alle tilgang til PC, og skriveoppgaven. I løpet av de tre timene fikk elevgrupper på fire-fem ta med seg stolen sin og sitte sammen med meg i en fagsamtale rundt temaet. Elevene hadde på forhånd fått en liste med noen aktuelle spørsmål. Hver gruppe brukte 20-25 minutter på samtalen, der jeg stilte noen spørsmål og forsøkte å få elevene til å samtale om temaet. Resten av elevene jobbet med innleveringsoppgavene.

I løpet av de tre timene hadde alle gruppene vært gjennom fagsamtalen, og alle elevene hadde levert inn oppgavene sine. Dette var på en fredag, og i løpet av mandag hadde elevene fått en vurdering slik at de kunne gjennomføre egenvurderingen på ITSL.

Dette opplever jeg som en nyttig måte å jobbe med underveisvurdering på. Elevene får mulighet til å vise kompetansen sin både muntlig (eller) skriftlig, og jeg får god oversikt over elevenes kompetanse. I tillegg får jeg noen innspill til hvordan undervisningen kan tilpasses bedre til elevgruppa.

Her er et eksempel på vurdering en elev fikk på skriveoppgaven:

Du har vist at du kan reflektere rundt de positive sidene av det flerkulturelle samfunnet, og at du kan beskrive flere sider ved tradisjonell norsk kultur.


Oppgaven din mangler refleksjoner rundt utfordringene vi har i samfunnet i dag, og bruk av faktainformasjon for å underbygge meningene dine.

For å øke kompetansen din i faget bør du jobbe mer med å se en sak fra flere sider, og finne ulike argumenter du ikke nødvendigvis er enig i selv. Du bør også jobbe med å flette inn faktakunnskap slik at du får vist hva du kan. Et eksempel i denne saken kunne vært å skille mellom ulike typer innvandrere.

Her er et eksempel på en vurdering en elev fikk fra gruppesamtalen:

I gruppesamtalen viste du at du har en del faktakunnskap om temaet Kultur, og at du kan formidle egne refleksjoner til de andre i gruppa. Du har vist at du kan begrunne meningene dine, og at du noen ganger kan bygge videre på andres innspill.


Du bør jobbe videre med å være kritisk til egne synspunkter, og prøve å se en sak fra flere sider. Tenk igjennom hvilke argumenter andre har, og hva du mener om disse argumentene. Jo flere argumenter du kjenner til, jo bedre grunnlag har du for å uttale deg.

Her er spørsmålene fra egenvurderingen:

Fortell hvorfor vi lærer om temaet «Samfunnet – der kulturer møtes»
Fortell hva det viktigste du har lært er.
Synes du at du har fått vist hva du kan gjennom skriveoppgaven og gruppesamtalen?
Tenk på undervisningen i dette temaet. Gi en stjerne og et ønske til læreren.
Synes du at du bidrar muntlig i timene (i par, gruppe og klasse)?
Forsto du tilbakemeldingene du fikk? Fortell hva de inneholdt.

Glimt fra praksis #3

Et lite eksempel på hvordan uformell underveisvurdering kan foregå i praksis:

Mine 9.trinns elever hadde en enkel faktatest på ca. ti spørsmål i KRLE. Vi hadde hatt noe gjennomgang/undervisning de siste ukene, og nå var det tid for en liten sjekk av kunnskapene før vi gikk videre til større grad av refleksjonsarbeid (alternativt at det var behov for repetisjon på noen områder).

Elevene brukte omtrent ti minutter på å svare på testen, før de gikk i gang med oppgavejobbing individuelt. Jeg brukte de første ti minuttene til å se igjennom elevenes svar, telte poeng og brukte resten av tiden til å gå rundt i klasserommet. I løpet av denne timen rakk jeg innom alle elevene et minutt eller to hver med resultatet, og en kjapp tilbakemelding på svarene. Noen elever hadde gjort en god jobb med å skaffe seg større oversikt over faktastoffet, mens andre klarte å fylle ut svarene sine med mer informasjon. Andre igjen hadde en del hull i faktakunnskapene og noen svarte kun i stikkordsform.
Alle fikk en kort personlig tilbakemelding, noe jeg oppfattet som nyttig. Testen og resultatet var helt ferskt, og det var derfor lett å kommunisere med elevene om deres mestring og utfordringer. Ett spørsmål var spesielt vanskelig for mange, så dette ble repetert helt i slutten av timen.