Glimt fra praksis #4

I dette opplegget kombinerte jeg vurdering av muntlig og skriftlig arbeid, kombinert med egenvurdering.

Som avslutning av temaet «Samfunnet – der kulturer møtes» valgte jeg å bruke en muntlig gruppeprøve kombinert med en innleveringsoppgave som vurderingsgrunnlag. Deretter fikk elevene i lekse å fylle ut en egenvurdering med refleksjon rundt egen læring, vurderingssituasjonene og undervisningen i dette temaet.

Klassen består av bare 18 elever, og jeg hadde muligheten til å bruke tre 45 minutters økter til å gjennomføre opplegget. Elevene fikk alle tilgang til PC, og skriveoppgaven. I løpet av de tre timene fikk elevgrupper på fire-fem ta med seg stolen sin og sitte sammen med meg i en fagsamtale rundt temaet. Elevene hadde på forhånd fått en liste med noen aktuelle spørsmål. Hver gruppe brukte 20-25 minutter på samtalen, der jeg stilte noen spørsmål og forsøkte å få elevene til å samtale om temaet. Resten av elevene jobbet med innleveringsoppgavene.

I løpet av de tre timene hadde alle gruppene vært gjennom fagsamtalen, og alle elevene hadde levert inn oppgavene sine. Dette var på en fredag, og i løpet av mandag hadde elevene fått en vurdering slik at de kunne gjennomføre egenvurderingen på ITSL.

Dette opplever jeg som en nyttig måte å jobbe med underveisvurdering på. Elevene får mulighet til å vise kompetansen sin både muntlig (eller) skriftlig, og jeg får god oversikt over elevenes kompetanse. I tillegg får jeg noen innspill til hvordan undervisningen kan tilpasses bedre til elevgruppa.

Her er et eksempel på vurdering en elev fikk på skriveoppgaven:

Du har vist at du kan reflektere rundt de positive sidene av det flerkulturelle samfunnet, og at du kan beskrive flere sider ved tradisjonell norsk kultur.


Oppgaven din mangler refleksjoner rundt utfordringene vi har i samfunnet i dag, og bruk av faktainformasjon for å underbygge meningene dine.

For å øke kompetansen din i faget bør du jobbe mer med å se en sak fra flere sider, og finne ulike argumenter du ikke nødvendigvis er enig i selv. Du bør også jobbe med å flette inn faktakunnskap slik at du får vist hva du kan. Et eksempel i denne saken kunne vært å skille mellom ulike typer innvandrere.

Her er et eksempel på en vurdering en elev fikk fra gruppesamtalen:

I gruppesamtalen viste du at du har en del faktakunnskap om temaet Kultur, og at du kan formidle egne refleksjoner til de andre i gruppa. Du har vist at du kan begrunne meningene dine, og at du noen ganger kan bygge videre på andres innspill.


Du bør jobbe videre med å være kritisk til egne synspunkter, og prøve å se en sak fra flere sider. Tenk igjennom hvilke argumenter andre har, og hva du mener om disse argumentene. Jo flere argumenter du kjenner til, jo bedre grunnlag har du for å uttale deg.

Her er spørsmålene fra egenvurderingen:

Fortell hvorfor vi lærer om temaet «Samfunnet – der kulturer møtes»
Fortell hva det viktigste du har lært er.
Synes du at du har fått vist hva du kan gjennom skriveoppgaven og gruppesamtalen?
Tenk på undervisningen i dette temaet. Gi en stjerne og et ønske til læreren.
Synes du at du bidrar muntlig i timene (i par, gruppe og klasse)?
Forsto du tilbakemeldingene du fikk? Fortell hva de inneholdt.

Reklamer

Karakterer i underveisvurdering?

Bortsett fra halvårsvurderingene, har jeg valgt å ikke vurdere elevene med karakterer. Det betyr i praksis at de ikke får karakterer på prøver, innleveringer, fremføringer eller andre vurderingssituasjoner.

Jeg har praktisert karakterfri underveisvurdering siden 2010. Her er en (foreløpig) oppsummering av mine tanker rundt dette.

Motivasjon/Mestring

Vi skiller tradisjonelt mellom to typer motivasjon; indre og ytre. Indre motivasjon handler om å være motivert av aktiviteten i seg selv, og om å ha et ønske om å lære. Ytre motivasjon handler om å være motivert av en belønning, andres forventninger, rangering i forhold til andre eller straff.

De fleste vil være enig at det er mest hensiktsmessig for en elev å ha indre motivasjon for skolearbeid og læring. At eleven har lyst til å lære er antageligvis et godt utgangspunkt for undervisning.

Gjennom å gi elevene tilbake-/fremovermeldinger som fokuserer på elevens mestring i forhold til målene, tror jeg man vil kunne gi elevene økt indre motivasjon. Gjennom at man anerkjenner hva de mestrer samtidig som man gir noen tips til hvordan man kan arbeide videre for å øke kompetansen, vil eleven både oppleve at læreren ser det man har fått til samtidig som man får konkret beskjed og dermed mulighet til å øke læringen.

Å gi elevene kun en karakter vil være forskriftsstridig, og ikke særlig nyttig. Karakteren vil gi en indikasjon på hvilket nivå man har prestert på, men den vil samtidig ta oppmerksomheten bort fra tilbakemeldingen eleven får. Dette er noe de fleste lærere har erfart, og blir også kommentert av Hartberg, Dobson og Gran (2012). Enkelte ganger tenker jeg likevel at det kan være tilstrekkelig å gi en karaktervurdering – f.eks. på gloseprøver eller andre hukommelsestester der man kun tester evnen til å gjengi.

For de som likevel ønsker å gi karakterer i underveisvurderingen kan det være en mulighet å gi elevene en skriftlig eller muntlig tilbakemelding, og eleven vil få utdelt karakteren kun når eleven kan gjengi til læreren hva tilbakemeldingen inneholder. Da vil man i større grad sikre seg at eleven har oppfattet tilbakemeldingen. Her vil det også kunne være aktuelt med egenvurdering, der eleven ut fra tilbakemeldingen kan vurdere sin egen karakter og diskutere dette med lærer.

Underveisvurdering/formativ vurdering

I vurderingsdiskusjonen skiller vi mellom formativ og summativ vurdering. Med formativ vurdering menes vurdering som en del av læreprosessen, der vurderingen er med på å øke læringen. All vurdering frem til en sluttvurdering skal være formativ («vurdering for læring»).

Summativ vurdering/sluttvurdering kan beskrives som det som oppsummerer hvor langt man har kommet – typisk eksamens- eller standpunktkarakter («vurdering av læring). Summativ vurdering har som mål å vurdere resultatet av opplæringen. (Slemmen 2010).

Når vi snakker om vurdering for læring/underveisvurdering/formativ vurdering, må man altså ha i tankene hvordan denne vurderingen skal føre til at eleven skal lære mer. Dette legger også føringer for hvordan undervisningen kan foregå.
Argumentasjon Et argument mot karaktervurdering i underveisvurderingen er at elever som opplever å få svake karakterer (enten i sammenligning med andre, eller etter egne forventninger), sjelden vil få en motivasjon for å forbedre prestasjonene sine. De vil også bli negativt innstilt til å ta inn over seg tilbake-/fremovermeldingene når de først har fått en karakter som ikke er tilfredsstillende (Hartberg, Dobson og Gran (2012).

Et annet argument mot karaktervurdering er at dette er med på å skape en ytre motivasjon. Eleven vil i større grad arbeide for å oppnå en karakter, og kan derfor risikere å bli mer opptatt av karakteren enn hva man skal lære. Elever kan også få økt oppmerksomhet rundt rangering i klassen. Dette vil føre til at mange elever vil føle at de ikke mestrer hvis de ikke oppnår tilfredsstillende karakterer.

Et siste argument mot karaktervurdering er at elever som presterer relativt lavt, ofte vil få en bekreftelse på at det nettopp er det de gjør. Å stadig bli minnet på og ha fokus på hva man ikke mestrer, kan føre til lavere motivasjon for læring. Samtidig kan man tenke seg at en elev som presterer på lavt nivå i en periode har hatt meget god arbeidsinnsats og motivasjon for læring som får tilbake en lav karakter.  Vil denne eleven få økt motivasjon for å jobbe videre med skolefagene av å få en karakter, eller anerkjennelse fra læreren på hva eleven mestrer?

Et argument for karaktervurdering er at karakterer gir eleven bekreftelse på hvilket nivå man presterer på. Mange karakterer vil gi eleven større grunnlag for å vurdere hvilket nivå man ligger på. Så kan man spørre seg om dette er noe man ønsker fokus på, og om det har noen effekt på elevens videre læring. For elever med stor grad av ytre motivasjon vil det kanskje kunne øke motivasjonen for læring. Forskere hevder dog at ytre motivasjon ikke påvirker prestasjonsnivået («Karakterer gir umotiverte barn» – artikkel på forskning.no 25.98.2011).

Oppsummering

Ut fra teoriene om «vurdering for læring», hva som motiverer elever og hva som synes å gi effekt som tilbake-/fremovermelding til elevene tror jeg det er hensiktsmessig å tone ned karakterfokuset i underveisvurderingen. For noen lærere kan det bety å fjerne karakterene, mens for andre kan det betyr å vurdere når og hvordan man skal gi elevene karaktervurderingen slik at de lærer best mulig.

Det er vanskelig å gi fasitsvar, men ut fra egne erfaringer og forskningslitteratur fra de siste årene velger jeg å ta vekk karaktervurderingen fra vurderingssituasjoner underveis i skoleåret. Elevene vil få en halvårsvurdering både med og uten karakter hvert halvår, og det tenker jeg at er tilstrekkelig med informasjon om elevens ståsted karaktermessig. Samtidig krever dette systemet at elevene får gode tilbakemeldinger på hvordan de skal jobbe videre for å øke læringen, og at man hele tiden må jobbe med elevenes indre motivasjon. Elevene må oppleve mestring, ha påvirkning på undervisningen og delta i vurderingen av sin egen læreprosess.

 

Noen tilknyttede refleksjoner

Det kan være utfordrende for elever å måtte forholde seg til at de i enkelte fag kan få karaktervurderinger, mens i andre fag får de det ikke. Man bør søke å finne en balanse mellom hver lærers autonomi og pedagogiske frihet, og en skoles holdning til hvordan underveisvurdering gjennomføres. Et eksempel på en skole med en helhetlig holdning til dette er Bjørnsletta skole i Oslo (1-10-skole). Deres dokumenter om vurdering for læring er tilgjengelig på skolens hjemmeside (http://www.bjornsletta.gs.oslo.no/)

Barneskole/ungdomsskole/videregående

Et argument som trekkes frem i forhold til karakterer er at man bør forberede barn i barneskolen på karakterer på ungdomsskolen, og at man derfor bør vurdere å innføre noen karakterer i barneskolen. Dette mener jeg ikke er et relevant argument, da det likegod kan mykes opp ved at karakterfokuset blir mindre i ungdomsskolen. Bjørn Helge Græsli argumenterer for dette i sin blogg Lærerrommet (innlegget «lærerhverdag #38»)

Karakterer i ungdomsskolen har tradisjonelt vært brukt som et konkurransegrunnlag for inntak til videregående skole – i tillegg som en ytre motivasjonsfaktor. I dagens system har alle elever rett på et tilbud på videregående skole, og majoriteten får oppfylt sitt førstevalg. Dette kan være interessant å ta med seg videre i karakterdebatten – skal man i hele tatt har karakterer på ungdomsskolen? I dag synes debatten heller å gå motsatt vei. Skal man innføre karakterer i barneskolen for å gi elevene og foresatte bedre tilbakemeldinger? En spennende debatt.

Vurderingstips 11: Muntlig gruppeprøve

Når man skal vurdere elever og gi tilbakemeldinger, bør man ha fokus på hva eleven mestrer. Muntlige gruppeprøver kan være en måte å vurdere elever på, der de får vist kompetansen sin.

Gjennomføring

Elevene deles inn i grupper på 4-5. Elevene og lærer sitter sammen i en gruppe slik at man kan få til en naturlig samtale.
Lærer stiller spørsmål ut fra spørsmålslisten, og velger blant elevene som ønsker å svare.
En muntlig gruppeprøve bør ha et tidsspenn på minst 20 minutter, slik at elevene rekker å vise frem kompetansen sin.

I etterkant gir lærer en skriftlig og muntlig tilbakemelding til elevene på kompetanse og «vekstpunkter».

Elever som ikke deltar i gruppesamtalen kan jobbe med en innleveringsoppgave eller andre områder i faget slik at man får jobbet videre med faget. Hvis man velger å bruke innleveringsoppgaver kan man få et bredere vurderingsgrunnlag.

Refleksjoner

En muntlig gruppeprøve kan gjennomføres med en åpen eller en «hemmelig» spørsmålsliste. Man kan stille spørsmål til elevene, og de elevene som ønsker å svare kan ta ordet. Deretter kan andre få muligheten til å utdype svarene, eller lærer kan stille logiske oppfølgingsspørsmål. Ofte kan elever sitte med noe kunnskap, og ha lettere for å presentere denne når den bygger på andres innlegg.

Gjennom å variere mellom faktaspørsmål og refleksjonsoppgaver kan man nå ulike elever, og få en naturlig tilpasning til elevenes nivå. Lærer kan også velge å stille spørsmål eller oppfølgingsspørsmål til elever man vil ha med i samtalen, eller som man har inntrykk av at har mulighet til å svare.

Min erfaring er at man gjennom en muntlig gruppeprøve får god oversikt over elevenes kompetanse i et tema. Noen lærere vil kanskje ønske å bruke et vurderingsskjema for å notere underveis for å ha oversikt over elevenes prestasjoner.
Elever uttrykker ofte at de bedre får vist frem hva de kan på denne måten – gjerne i motsetning til en prøve der man må svare på bestemte spørsmål. I en tradisjonell prøvesituasjon kan elever sitte med mye kunnskap som ikke blir testet på akkurat denne prøven, samtidig som de kan ha mangelfull kunnskap på enkeltområder som man blir spurt om på en prøve.

Eksempler på spørsmål

Man bør variere mellom faktaspørsmål og refleksjonsspørsmål. For å nå alle elevene bør også sammenligning, eksempler og argumenter på ulike nivåer høre med.

Faktaspørsmål kan være relativt enkle og kan kreve et kort svar:
– Nevn en årsak til 2.verdenskrig.
– Hva er den seksuelle lavalder?
– Nevn et argument for økt drivstoffavgift.

De kan også kreve lengre svar og at eleven må velge ut noe informasjon:
– Fortell hvordan lovverket har forandret seg.
– Nevn tre eksempler på lover.
– Hva er forskjellen på kommunisme og kapitalisme?

Refleksjonsspørsmål kan være enkle:
– Hva synes du om den seksuelle lavalder?
– Kan mobiltelefon betegnes som en revolusjon?

Refleksjonsspørsmål kan også være mer avanserte:
– Hvilken årsak til 1.verdenskrig mener du er den viktigste?
– Sammenlign kommunismens og kapitalismens utfordringer
– Har velferdssstaten blitt for stor?

En grei avslutning på en muntlig gruppeprøve kan være å la alle elevene velge noe de vil fortelle selv. Da kan de få vist fram kompetanse de har, som de ikke har fått mulighet til å vise under samtalen.