Ny bok ute

Nå i sommer kommer min tredje bok ut, og denne gangen er det samfunnsfag som er tema. Boka heter «Samfunnsfag I Lk20. Planlegging, undervisning og vurdering.

Boka finner du her: https://www.fagbokforlaget.no/Samfunnsfag-i-LK20/I9788245041637

Muntlig eksamen våren 2022

Hvordan kan oppgaver se ut, og hva bør faglærer/sensor se etter?

Våren 2022 blir det sannsynligvis muntlig eksamen i grunnskolen igjen. Elevenes kompetanse skal nå vurderes etter LK20 i alle fag, samtidig som elevene som skal gjennomføre eksamen denne våren har hatt mesteparten av opplæringen etter gammel læreplan.

LK20 er i likhet med LK06 en kompetansebasert læreplan. Det innebærer at det er elevenes kompetanse, basert på kompetansebegrepet, som skal vurderes. Det er fagenes kompetansemål som er grunnlag for vurderingen, og elevenes kompetanse vurderes gjennom en standpunktkarakter og en eventuell eksamen.

Utarbeide eksamensoppgaver
Når man skal utarbeide eksamensoppgaver til elevene må derfor oppgavene ha en kompetanseorientert inngang. Det vil si at elevene må få mulighet til å vise bred fagkompetanse gjennom oppgavene. En oppgave bør derfor være så lite begrensende som mulig og gi elevene mulighet til å trekke inn kompetanse fra ulike deler av faget. For eksempel vil det være mer hensiktsmessig å gi elevene en oppgave som dette «Reflekter rundt årsaker og virkninger til en sentral konflikt fra det 20.århundre» enn «Reflekter rundt årsaker og virkninger til 2.verdenskrig«. Selv om det i undervisningen kan være valgt fagstoff som dreier seg rundt 2.verdenskrig, er det ikke kunnskap om denne hendelsen alene som utgjør elevens kompetanse. Hvis man ser på kompetansemålene i samfunnsfag finner man ikke 2.verdenskrig nevnt spesifikt som kunnskapsområde (selv om det er veldig naturlig å bruke som kunnskapsområde i undervisningen). Kompetansen til eleven knytter seg mer til kjerneelementene i faget: å kunne se årsak-virkning, ta ulike perspektiv, bruke og vurdere kilder og å se sammenhenger mellom geografiske, historiske og nåtidige forhold.

Faglærers og sensors oppgaver

I forberedelsen vil det være faglærers oppgave å veilede elevene til å få vist kompetanse. Det kan for eksempel være å veilede elever som er for fokuserte på å presentere faktainformasjon inn mot en mer kompetanseorientert retning. Faglærer skal i denne perioden ikke undervise, men i og med at kompetanse utvikles over lang tid vil det heller ikke være hensiktsmessig å bruke tid på.

Faglærers oppgave er å få frem så mye som mulig av elevens kompetanse. Det er derfor naturlig at faglærer, som kjenner eleven, kan støtte eleven gjennom å stille spørsmål som får frem den enkelte elevs kompetanse. Noen ganger kan det være naturlig å ta utgangspunkt i faginnhold som læreren har fokusert på i undervisningen, mens andre ganger kan det være vel så hensiktsmessig å ta utgangspunkt i elevens interesseområder. Læreren kjenner forhåpentligvis også til hvilke områder i faget eleven har sine styrker innenfor, og kan stille spørsmål som gjør at eleven får utnyttet disse styrkene.

Sensors oppgave er å gjøre en totalvurdering av den kompetansen eleven viser gjennom eksamineringen. Det vil si at man må ta utgangspunkt i det eleven viser, og ikke det eleven ikke viser. Sensor har anledning til å stille spørsmål til eleven for å avdekke kompetanse og bør da stille spørsmål som er åpne nok til at eleven får mulighet til å trekke inn en bred kompetanse. Å stille lukkede spørsmål eller rene faktaspørsmål vil i de fleste tilfeller ikke være hensiktsmessig.

Fagrapport?
I en del skoler og kommuner har det vært vanlig at faglærer utarbeider en rapport som forteller om hva som har blitt vektlagt i undervisningen på 10.trinn, hvilken lærebok som har blitt brukt, filmer/ressurser som har blitt brukt osv. I og med at det er læreplanen som er grunnlaget for vurderingen av elevenes kompetanse skal det ikke være nødvendig for faglærer å lage en rapport over hva som har blitt gjort/gjennomgått med elevene gjennom året. Kanskje det faktisk heller er en fordel at sensor ikke kjenner til dette, fordi man da blir avhengig av å ta utgangspunkt i fagets læreplan. Elevene skal jo ha utviklet kompetanse knyttet til kjerneelementene og kompetansemålene i planen.
I noen skoler har det også vært tradisjon for at eksamensoppgaver utarbeides på bakgrunn av faglige tema som det har blitt arbeidet med på 10.trinn. Det kan være hensiktsmessig så fremt temaene tar opp i seg en bredde av faglig kompetanse, og ikke kun et faglig kunnskapsinnhold fra enkelte tema. Eksempelvis kan en eksamensoppgave handle om den kalde krigen som er et typisk tema på 10.trinn ved mange skoler, mens en eksamensoppgave om revolusjon og demokrati kanskje vil være mindre vanlig fordi dette temaet ble det arbeidet med på 8.trinn. Hvis oppgavene blir for preget av kunnskapsinnhold kan man stå i fare for å ikke la elevene vise en bred fagkompetanse. Eksamen skal vurdere den helhetlige fagkompetansen elevene har på tidspunktet de eksamineres.

Oppsummert vil det være viktig at faglærer og sensor forstår og er omforente om sine roller, og at eleven få mulighet til å vise mest mulig fagkompetanse gjennom eksaminasjonen.

/Kilder og lenker

Mer informasjon om gjennomføring av muntlig eksamen kan man finne her: https://www.udir.no/eksamen-og-prover/eksamen/muntlig-eksamen/

Kommenter gjerne 🙂

Øve til prøven?

Hvorfor har vi prøver, hva bruker vi dem til, og når i læringsløpet har vi dem?

Noen ganger blir elever bedt om å øve til prøver, ofte som lekser. Hva ligger egentlig til grunn for denne praksisen, som egentlig er ganske vanlig i norske skoler?

Slik læreplanene er bygd opp skal lærerne underveis og til slutt følge med på og vurdere elevenes kompetanse (ut fra kompetansebegrepet).

Hvis elever skal øve til prøver indikerer det at det er noe de kan forberede seg til. Dette vil da være å repetere/memorere fagstoff, metoder og ferdigheter, eller å lære seg noe mer i siste liten. Er dette for at elevene skal vise hvilke kunnskaper og ferdigheter de har? I såfall – hvorfor? Er det fordi læreren skal vurdere elevenes kunnskaper og ferdigheter, eller er det for at læreren skal få informasjon om elevenes progresjon slik at man kan tilpasse undervisningen?

Jeg stiller spørsmål med om dette er kompetanse? Som jeg har skrevet om før mener jeg at faktatester ikke er et relevant vurderingsgrunnlag i dag. De prøvene som gjennomføres – måler de kunnskap eller kompetanse?

Hvis det er det andre, vil det vel ikke være et poeng at elevene øver? Vil ikke elevenes ståsted da bli kamuflert fordi elevene har memorert noe midlertidig for prøven? I så fall vil det vel være et poeng at elevene IKKE øver? I så fall vil jo læreren få et mer realistisk bilde av elevenes kunnskaper, ferdigheter og strategier.

Slik jeg opplever det handler prøver (og øving) om at elevene skal prestere, og bli vurdert. Det handler også trolig om et opplevd behov for å dokumentere elevenes læring. Kanskje også om å motivere elever til å jobbe med et fag?

Hvis vi har prøver, er det for å dokumentere? Det er ikke krav til at underveisvurdering skal dokumenteres, nettopp fordi den er underveis. Og vi vurderer ikke for å dokumentere, men for at elevene skal lære, utvikle lærelyst og for at de skal få informasjon om utviklingen sin (vurderingsforskriften, 3.3)

Jeg tenker at man må spørre seg selv disse spørsmålene:

Hvorfor har vi prøver?
Hva bruker vi dem til?
Når i læringsforløpet har vi dem?

Neste innlegg får handle om en alternativ praksis 🙂

Kompetansebeskrivelser – kan det være til hjelp?

For lærere som skal planlegge undervisning er det sentralt å ha tanker om hvor elevene skal ende opp, og hva den aktuelle økta eller temaet skal bidra med som ledd i å utvikle en kompetanse. Uten en ide om hvor man skal ende opp vil det jo være vanskelig å planlegge i et kortere tidsspenn og samtidig sikre at man er på vei mot ett eller flere mål.

Et hjelpemiddel som kan bidra til å gi retning for planlegging og undervisning er å arbeide med kompetansebeskrivelser. Det innebærer at man (gjerne sammen i et faglig fellesskap) beskriver hvordan en elevs kompetanse ser ut f.eks. ved slutten av et hovedtrinn. Hvordan ser vi for oss at en elevs kompetanse i samfunnsfag ved slutten av 10.trinn kommer til uttrykk? Hvis vi snakker om kildebruk: Vil det for eksempel være en elev som uten veiledning er kritisk til en kilde som eleven får tilgang på, og instinktiv forsøker å finne ut hvor den kommer fra og hva budskapet er? Og evner denne eleven å se at dette kanskje bare er ett perspektiv på den aktuell saken?

Til hjelp for å identifisere en sluttkompetanse i fagene har Utdanningsdirektoratet utarbeidet veiledende kjennetegn på kompetanse. Disse finnes i støttemateriellet i hver fag i læreplanvisningen.

Jeg vil anbefale lærere å forsøke å beskrive kompetanse på slutten av et trinn. Hvordan ser det ut? Hvilke ferdigheter og kunnskaper har eleven, som eleven evner å bruke hensiktsmessig (altså innehar en kompetanse)?

Dette bør holdes på et nivå som beskriver kompetanse, og bør derfor være overordnet. Jeg tror det er en fordel å ikke gå for mye i detalj. Da mister man lett oversikten og kompetanseorienteringen. Kanskje man kan ta utgangspunkt i kjerneelementene?

Kompetansen man beskriver kan være et utgangspunkt for opplæringen. Den kan vises og forklares til elevene – «dette skal vi jobbe for at dere skal klare om to år. Frem til da skal vi øve slik og slik». Her kan man også gjerne hente inn eksempler, for eksempel ved å la elever på andre trinn få komme og vise hvordan det kan se ut. Kanskje det til og med vil fungere bedre enn om læreren forklarer? Kanskje 8.trinnselever kan få lytte til en fagsamtale på 10.trinn der elevene viser hvordan de kombinerer kunnskaper, ferdigheter og elementer fra historie/geografi/samfunnskunnskap for å reflektere rundt en større samfunnsutfordring?

En annen fordel med å utvikle kompetansebeskrivelser er at det også vil bli enklere å vurdere elevenes kompetanse. Man kan se elevenes nåværende kompetanse opp mot hva som forventes senere, og gi veiledning på hvordan elevene kan arbeide videre. 

Til slutt et konkret eksempel på hvordan det KAN se ut:

En kroppsøvingselev på 10.trinn som viser høy kompetanse innenfor kjerneelementet Deltagelse og samspill i bevegelsesaktiviteter:

Eleven

• Deltar aktivt ut fra egne forutsetninger
• Anerkjenner ulike med- og motspilleres forutsetninger i ulike aktiviteter
• Tilpasser tilbakemeldinger og samspill til de man spiller med
• Bidrar aktivt til å løse utfordringer uten å gi opp
• Kan prøve ut og reflektere rundt ulike strategier i møte med utfordringer
• Utfordrer seg selv i møte med utfordringer
• Reflekterer over egen utvikling og læringsprosess

Hvis man leter ser dette ganske likt ut som de veiledende kjennetegnene for 10.trinn. Poenget med å gjøre det på denne måten er ikke om det er likt eller ulikt de nasjonale kjennetegnene, men det gir øvelse i å beskrive hvordan kompetanse kan komme til uttrykk.

Kanskje man vil beskrive enda mer konkret, ut fra en aktivitet eller et ferdighetsområde, på denne måten?

Når vi spiller ballspill viser eleven at han/hun kan

• respektere reglene for ulike ballspill
• respektere dommeravgjørelser
• kan tilpasse egen deltagelse til hvem man er på lag med eller spiller mot
• delta og anerkjenne andres bidrag i diskusjon om taktikk og strategi
• øve uten å gi opp
• tilpasser tilbakemelding til medspillerne sine ut fra deres forutsetninger
• anerkjenne og reflektere over tilbakemeldinger fra andre

Standpunktvurdering i corona-tid

De siste ukene har det vært mye diskusjon rundt standpunktvurdering, i den spesielle situasjonen med hjemmeskole. Jeg har her samlet opp noe av det jeg har deltatt på.

SELL, senter for livslang læring (som blir min arbeidsplass fra høsten) arrangerte webinarer for lærere i praktiske fag knyttet til standpunktvurdering. Jeg bidro med tanker rundt egenvurdering og eksempler på brede vurderingssituasjoner. Presentasjonen fra samlingen finner du her: https://dekom.no/wp-content/uploads/2020/05/Presentasjon-webinar-om-kropps%C3%B8ving-29.04.2020.pdf

Sell-podden er en podcast fra SELL. Her snakket vi om standpunktvurdering i kroppsøving som oppfølging av webinaret. Du kan høre direkte fra nettsiden eller i f.eks. Spotify.

Link: http://sellpodden.no/1018579/3657940-16-standpunktprat-kroppsoving

Rekk opp hånda er Norges mest kjente skolepodcast. Jeg snakket med Jørgen om vurdering uten eksamen, og lærernes profesjonelle skjønn.

Link: https://podtail.com/no/podcast/rekk-opp-handa/karantene-spesial-6-vurdering-uten-eksamen-gjest-k/

I uke 20 deltok jeg på podcasten til nettsiden http://www.krø.no. Den kan du høre her: https://krø.no/04-vurdering-i-kroppsoving/

Trenger man prøver for å vurdere elevers kompetanse?

Ofte blir elever vurdert gjennom prøver, fremføringer og innleveringer. Men trenger man formelle vurderingssituasjoner for å vurdere elevers kompetanse?

Prøver, fremføringer, samtaler og innleveringer er vanlige former for underveisvurdering, og hvis man i tillegg bruker informasjonen disse formelle vurderingssitasjonene gir til å hjelpe eleven videre i læringsprosessen snakker vi om formativ vurdering.

Slik jeg ser det trenger man ikke mange formelle vurderingssituasjoner for å kunne vurdere elevenes kompetanse. Gjennom at man er i prosess sammen med elevene og samtaler med elever underveis om læring og vurdering, får man som faglærer god oversikt over hva elevene har av kunnskap og kompetanse. Dette forutsetter riktignok en elevaktiv undervisning og at man som lærer deltar i elevenes læringsprosesser underveis. Dette kan man for eksempel gjøre gjennom å snakke med elevene i klassesamtaler og gruppesamtaler, høre på hva elevene snakker om i par og på grupper, se igjennom elevenes leksearbeid og kommentere elevarbeid underveis i prosessen.
Jeg mener at man som lærer bør vurdere hvor mange formelle vurderingssituasjoner man har behov for.

Et argument for å unngå for mange formelle vurderingssituasjoner og å bygge opp under viktigheten av dem er at det for noen elever kan føre til økt press for å prestere, og at det for noen elever vil gi liten mestring.

Et annet argument er at tiden som brukes til å gjennomføre vurderingssituasjonene er tid som tas bort fra undervisning og læring.

Et argument jeg vil vektlegge er at når man bruker sitt profesjonelle skjønn og er tett på elevenes læringsprosess mener jeg at man sjelden har behov for formelle vurderingssituasjoner for å kunne vurdere elevenes kompetanse. Man har gjennom den daglige undervisningen over tid en god oversikt over elevenes kompetanse.  Veldig ofte blir formelle vurderingssituasjoner bare en bekreftelse av det inntrykket man alledere har.

Det betyr ikke at man dermed alltid bør unngå formelle vurderingssituasjoner.
Det finnes argumenter for formelle vurderinger: De kan være nyttige både fordi det kan være nyttig å trene på slike situasjoner og fordi man vil kunne få god oversikt over elevenes kompetanse. I tillegg kan det være en fordel å ha dokumentert både at underveisvurdering er gitt, og innholdet i denne. Selv om det pr. i dag ikke er krav i vurderingsforskriften om at underveisvurdering må dokumenteres, er det litt uklart om det faktisk trengs dokumentasjon.

Etter mitt syn må hver enkelt lærer veie opp behovet for formelle vurderingssituasjoner, og veie fordeler og ulemper opp mot hverandre både på kort og lang sikt.

Hvordan vurdere muntlig aktivitet?

Ofte diskuteres det hvorvidt muntlig aktivitet i timene skal tas med i vurderingene i de enkelte fag, hvor mye aktiviteten skal telle eller den kan brukes til å vekte/vippe vurderingen. Men hvordan bør man egentlig vurdere muntlig aktivitet?

I vurderingsforskriften står det klart at grunnlaget for vurdering er de samlede kompetansemålene i et fag. Elevens nivå ut fra kompetansemålene skal vurderes, og eleven skal få mulighet til å vise kompetansen sin på ulike måter. Muntlig aktivitet og deltagelse er derfor en viktig arena for å kunne både øve og vise kompetanse.

I og med at elevene skal vurderes etter kompetansemålene vil det si at hvorvidt eleven er aktiv muntlig i klasserommet ikke skal være en del av vurderingen. Samtidig vil innholdet i det eleven vise deler av elevens kompetanse, og dette vil være en naturlig del av vurderingen. Slik jeg ser det gjelder dette både i formelle vurderingssituasjoner som fagsamtaler, muntlige framlegg osv., men også den løpende dialogen i klasserommet. Man kan altså ikke legge vekt på om eleven er muntlig aktiv eller ikke, men man kan legge vekt på det eleven viser frem gjennom den muntlige aktiviteten.

En elev som ofte deltar muntlig uten å vise relevant kompetanse vil derfor ikke kunne få uttelling for dette i en vurdering i faget. Det kan likevel være hensiktsmessig å gi eleven tilbakemelding på at det er positivt at eleven deltar aktivt, fordi man bidrar til det som skjer i klasserommet og engasjerer seg i undervisningen. Dette er en egenskap som er god å ha med seg videre.

En elv som sjelden eller aldri deltar muntlig, men som viser relevant kompetanse når eleven deltar, bør få uttelling for dette i en vurdering i faget. Som lærer må man på ulike måter se etter elevens kompetanse, og muntlig deltagelse er en av disse. En elev som sjeldent deltar muntlig bør likevel kunne få tilbakemelding på at det vil lønne seg over tid for eleven å delta aktivt, både fordi man får øvd på sine muntlige ferdigheter og fordi man blir en aktiv deltager og bidragsyter.
Man bør kunne forutsette at elever bidrar muntlig i formelle vurderingssituasjoner som muntlige presentasjoner, så lenge vurderingen er basert på kompetansemålene og fagets formål.

Eleven som ikke har spesielle grunner til å delta muntlig (f.eks. ulike diagnoser) bør få muligheten til så langt som mulig å vise kompetansen sin på andre måter.

Læringsmål for fellesskapet

Kan en mer kollektiv tanke i læringsmålene øke læringsutbyttet?

En vanlig metode når man definerer læringsmål ut fra kompetansemålene er å formulere disse slik at alle elever kan oppnå målene, på ulikt nivå. Ofte formuleres læringsmålene slik: ‘jeg kan….fortelle om…, ….reflektere rundt…’ osv.

Kan det tenkes at gjennom å formulere læringsmålene som ‘vi kan….’, i større grad vil i vareta tanken om at ‘vi’ i klasserommet lærer sammen og ved hjelp av hverandre?

Hver elev vil natulig nok bli vurdert etter kompetansemålene i fagene, men læringsmålene kan og bør ofte kunne oppnås i fellesskap. En slik tankegang vil kunne medføre endring av både undervisnings- og vurderingsformer mer i en retning av samarbeid og en forståelse av at alle må og kan bidra til felles læring. Et konkret eksempel kan være å bruke gruppesamtale eller samskriving som formelle vurderingsformer (og som arbeidsformer). Samtidig er det kjent at den uformelle underveisvurderingen som foregår i klasserommet hver dag er viktig for elevenes utvikling og læring, og gjennom en kollektivt rettet tankegang rundt underveisvurderingen tror jeg læreren kan få et like godt eller bedre innblikk i elevenes læring.

Med en slik tankegang kan man også skape større muligheter for å inkludere alle elever i arbeidet med de ulike læringsmålene, også elever som ofte får ekstra hjelp utenfor klasserommet. Thomas Nordahl påpeker verdien av at elevene er så mye felles i klasserommet som mulig, og at dette gir gode muligheter for læring.

Litteratur:

Det sosiokulturelle læringssynet

Thomas Nordahl: Spesialundervisningen må legges ned

Læringsmiljøsenteret om gode relasjoner mellom lærer og elev

 

Takk til Nina Vasseljen for innspill til dette blogginnlegget.

 

 

Vurdering av idrettslige ferdigheter i kroppsøving

Det er få kompetansemål i faget som beskriver spesifikke/detaljerte ferdigheter som mål for opplæringen. Dette gir lokal frihet til å bryte ned eller bygge om læreplanmål til læringsmål og til lokale variasjoner. Samtidig gir dette rom for skjønn og diskusjon.

Ofte kan det bli debatt rundt vektlegging av ulike kompetansemål i faget, hva kompetansemålene innebærer og hvordan de skal vurderes. Dette innlegget inneholder mine refleksjoner rundt hvorvidt idrettslige ferdigheter bør vektlegges i kroppsøvingsfagets vurdering.

Jeg mener man først og fremst må se på fagets formål. Slik jeg forstår formålet for faget ligger det ikke forventninger om at elevene skal utvikle og beherske spesifikke idrettslige ferdigheter som f.eks. baggerslag og fingerslag i volleyball. Dette er selvfølgelig grunnleggende i spillet volleyball og ferdigheter man dermed må trene på for å kunne beherske spillet, og ferdigheter i f.eks. ballspill har nytteverdi utover selve spillet (motorikk, koordinasjon, strategisk tenking), men spørsmålet er om i hvilken grad man behersker disse ferdighetene skal ha betydning.

Kompetanse forstås vanligvis som evnen til å løse komplekse utfordringer. I en idrett vil man gjerne si at å kunne utføre en teknikk og velge og hvordan denne brukes er å ha kompetanse, mens i et fag som kroppsøving vil jeg si at man bør tenke videre utover dette når man vurderer faglig kompetanse.

Min holdning til dette er at i hvilken grad elevene har tekniske/idrettsspesifikke ferdigheter bør tillegges liten vekt i vurderingen. Dette mener jeg på bakgrunn av hvordan fagets formål er beskrevet, innholdet i kompetansemålene og ut fra den begrensede tiden man har til å øve opp slike ferdigheter. Jeg mener at man ikke kan forvente at elever opparbeider gode idrettsspesifikke ferdigheter i løpet av kun få timers øving. Samtidig vil evnen til å trene, forklare, reflektere og generell innsats rundt trening og aktivitet være  med og påvirke elevens utvikling i faget. Disse ferdighetene er imidlertid ikke idrettsspesifikke, men gjennomgående for faget. I tillegg er det ferdigheter som favner ut over selve faget og inn i elevens mer generelle «livsmestring«.

En egen diskusjon er hva sentrale ferdigheter i kroppsøving egentlig er. Er det idrettsspesifikke ferdigheter, eller er det andre ferdigheter? Jeg mener å delta etter evne, evne til å øve, trene strukturert, utfordre seg selv og fair play er de sentrale ferdighetene i faget. I begrepet fair play ligger innsats, bidra til å gjøre andre gode, vise positiv innstilling, følge regler og å ha respekt for hverandres ulikheter. Disse ferdighetene er slik jeg ser det de som bør vektlegges mest i faget.

Ut fra dette mener jeg at det er i tråd med læreplanen å tone ned viktigheten av å mestre idrettsspesifikke ferdigheter og tillegg dette liten vekt i vurderingen av elevenes kompetanse. Dette bryter med en det av den tradisjonelle forståelsen og vurderingspraksisen i faget, samtidig som det kan sees som en videreutvikling av vurderings-  (og undervisnings-)praksisen.

Det hadde imidlertid vært interessant å få dette klargjort/vurdert fra UDIRs side @udir slik at undervisnings- og vurderingspraksisen kunne fått en tydeligere retning.

Andre kilder:

Kjersti Mordal Moen: Er det noen vits med kroppsøving i skolen?

Yngvar Ommundsen: Fysisk-motorisk ferdighet gjennom kroppsøving (…)

Udir: Endringer i læreplanen (2012)

Standal og Rugseth: Hva er egentlig inkluderende kroppsøving?

Østerlie, Ove: Østerlie Ove (2016) Fysiske tester, spøkelser i kroppsøvingsskapet

Flere eksamener i grunnskolen?

Regjeringen foreslår å innføre obligatorisk eksamen i norsk, matematikk og engelsk. Grunnene til dette er at det blir mer forutsigbart for elevene og at eksamenforberedelser gir større læringstrykk. Det blir også vanskeligere å «gamble» på å ikke bli trukket ut i enkelte fag.

Min mening om dette er at det er helt feil vei å gå. Her er noen grunner:

• Eksamen slik den fremstår i dag er ikke særlig arbeidslivsrelevant. Å jobbe over lengre tid uten hjelpemidler er et sjelden fenomen i arbeidslivet. Å finne, bruke og samarbeide om informasjon og være i prosess virker mye mer relevant.
• Eksamen kan være dagsavhengig for eleven. Sykdom, hjemmeforhold og andre faktorer kan i stor grad spille inn.
• Eksamen i grunnskolen har liten betydning for inntak til videregående skole. Alle har rett på skoleplass, og de aller fleste kommer inn på sitt førsteønske.
• De fleste får en eksamenskarakter tilsvarende standpunktkarakteren i faget (pluss minus en karakter), og den får veldig liten påvirkning på en elevs skolepoeng.
• Å bruke eksamen/viktigheten av eksamen som motivasjonsfaktor er en typisk ytre motivasjon, og i læringsprosesser er absolutt indre motivasjon å foretrekke
• Økt fokus på eksamen betyr økt fokus på å trene mot eksamen. Det kan gå på bekostning av andre fag og områder i fagene som ikke direkte måles på eksamen.
• Karakter- og prestasjonspresset er allerede for stort for mange elever (les f.eks. innlegget til Karoline Pedersen i VG)
• Å avvikle eksamen er dyrt. Å bruke mye ekstra ressurser på dette vil etter min mening være en dårlig prioritering av midlene.

Jeg er enig med elevorganisasjonen som vil bytte ut eksamen med mappevurdering. Gjennom i større grad å tenke «Vurdering for læring» tror jeg elevene vil lære mer, oppfatte vurderingen (og undervisningen) som mer relevant, samtidig som man kan ta bort noe av presset mange elever opplever.

Synspunkter? Legg gjerne igjen en kommentar 🙂