Når gir man ut termin/standpunktkarakterer?

kompetansemålene I ungdomsskolen får elevene «halvårsvurdering med karakter» (terminkarakterer) og standpunktkarakterer i fagene. Et spørsmål man kan stille seg er hvor tidlig eller sent i en termin skal elevene få tilgang på karaktervurderingene sine?

Jeg mener det vil være en fordel at elevene får karaktervurderingene sine relativt tidlig.
Noen grunner til dette:
– Elevene har mulighet til å stille spørsmål vedrørende karakterene sine i god tid. Man har ikke klagerett på terminkarakterer, men det vil være i både lærer og elevs interesse å ha en dialog rundt vurderingen. Elever kan også få mulighet til å vise kompetansen sin i faget gjennom ekstra vurderingssituasjoner.
– Å vente med terminkarakterene så lenge som mulig, impliserer at man bruker karakterene som en ytre motivasjon/trussel for å få elevene til å jobbe videre med skolearbeidet. Å jobbe med elevens indre motivasjon over tid er sannsynligvis en bedre måte å øke læringsutbyttet på.

Praktiske eksempler:
10.klassen jeg nå har i samfunnsfag har praktisk talt ingen flere undervisningstimer i faget. Jeg velger derfor å gi ut standpunktkarakterene til elevene nå, slik at de som ønsker det har mulighet til å få en forklaring eller å vise kompetansen sin fremfor å klage. Hvis noen elever ønsker å vise at de har oppnådd større kompetanse i faget gir jeg dem muligheten til å spille inn en presentasjon på film eller å skrive en fagtekst fra et utvalgt område, med de samme vurderingskriteriene som brukes til muntlig eksamen. Elevene får dermed en mulighet til å få en ny vurdering gjennom å gjøre en egeninnsats.

Det samme gjelder 9.klassen jeg har i kroppsøving. De har også få timer igjen. Kompetanse er noe som må vises over tid, og en elevs faglige kompetanse endres lite over en kort periode. Eleven kan selvfølgelig øke ferdighetsnivået/kunnskapsnivået sitt raskt, men det betyr ikke automatisk at eleven har fått økt kompetanse. I kroppsøving vil det heller ikke være relevant å bruke rene tester som vurderingsgrunnlag, da kompetansemålene ikke fokuserer på spesifikke ferdigheter (et unntak her er svømming/livredning).
Hvis noen elever har spørsmål til terminkarakterene og kompetansen sin i faget pleier jeg å ta en samtale med elevene rundt målene for faget, elevens egen vurdering, elevens styrker og svakheter i faget, og dermed sikre at eleven både forstår vurderingen og hva han/hun bør jobbe med for å øke kompetansen sin i faget.

Som pedagog tror jeg det er hensiktsmessig å fokusere på elevenes styrker og forbedringsområder i fagene, samt elevenes egen refleksjon rundt kompetansen sin, fremfor å fokusere på karakterer og prestasjoner. Gjennom fokus på mestring og tydelige mål for å utvikle seg videre kan man i større grad skape indre motivasjon.

PS. Elevene har klagerett på standpunktkarakterer i fag.
Dagens klageordning har uansett lite nytte, fordi en eventuell klage ikke vil gå igjennom før elevene allerede har søkt videregående skole. I tillegg vet man at de aller fleste kommer inn på førstevalget sitt, og dermed vil en klage ha liten påvirkning.

Hvis man jobber strukturert med «gjennomsiktig vurdering» / egenvurdering / hverandrevurdering og er i dialog med elevene øker sjansene for at elevene både forstår og kan reflektere rundt egne vurderinger. Dermed vil det også bli få klager.

 

Reklamer

Formell og uformell vurdering

Som lærer mener jeg at man vurderer elevene sine hele tiden. Ikke bare gjennom de formelle vurderingssituasjonene, men gjennom samtale, observasjon og veiledning. Ofte vil man kunne få et minst like godt innblikk i elevers mestring og utfordringer gjennom dette som spesifikke vurderingssituasjoner som prøver, innleveringer osv. Gjennom kommunikasjon og observasjon på ulike måter vil læreren hele tiden vurdere elevens ståsted og kompetanse, for å kunne tilpasse undervisningen.

Som vurderingsforskriften påpeker er det ikke forskriftsmessig å summere opp elevens formelle vurderingsituasjoner (ofte karakterer) og gi eleven en snittkarakter på bakgrunn av dette. Elevens kompetanse på det aktuelle tidspunktet er det som skal vurderes, noe som kan være en utfordring for læreren.

De formelle vurderingssituasjonene oppleves ofte som å ha større «verdi» enn mer uformelle vurderingssituasjoner. Men man kan si at de formelle vurderingssituasjonene i seg selv ikke er nok for å vurdere en elevs kompetanse i et fag,
Resultater på prøver, innleveringer og fremføringer blir ofte lagt mer vekt på enn andre inntrykk læreren har av elevens kompetanse. Dette kan være uheldig, fordi det er slett ikke sikkert at alle elever får vist sin kompetanse gjennom disse metodene. Ulike elever har ulike styrker/svakheter, som kan påvirke hva eleven får vist. Samtidig kan noen elever ha problemer med å mestre formelle situasjoner (stress, frykt for å mislykkes, prestasjonspress), som også kan påvirke elevens prestasjon.

Mitt inntrykk er at man som lærer vil få et veldig godt inntrykk av en elevs kompetanse gjennom å arbeide med denne eleven over noe tid. De formelle vurderingssituasjonene vil i så fall bare bekrefte lærerens inntrykk av elevens kompetanse, eller de kan vise i hvilke situasjoner eleven har styrker og svakheter. Kombinert med elevens egenvurdering vil man kunne ha et godt grunnlag for å vurdere elevens kompetanse i fagene uten mange formelle vurderingssituasjoner. Dette bekreftes også gjennom Udirs nye blogg http://udirbeta.udir.no/viss-en-elev-er-borte-fra-alle-timer-men-tilstede-pa-alle-vurderinger/

Jeg mener at lærerens profesjonelle skjønn, kombinert med en gjennomsiktig vurderingspraksis vil kunne gi et godt grunnlag for å vurdere elevers kompetanse. Det vil være en fordel å dokumentere underveisvurderingen både for elever og lærere, samtidig som en stor del av vurderingsarbeidet har en uformell form.

Dette kan imidlertid føre til usikkerhet rundt elevers klagerett på standpunktkarakterer i fag, som tradisjonelt har krevd dokumentasjon både på at underveisvurdering er gitt og hvilken vurdering som er gitt. Har kan det bli en interessant debatt. Slik jeg tolker Udir trenger det ikke å være et klart skille mellom undervisning og underveisvurdering, samtidig som dette kan gi utfordringer med dokumentasjon.

Lenker:

Camilla Hagevold har også skrevet om testkultur på sin blogg
https://skolevegen.wordpress.com/2014/02/13/en-naturlig-motvekt-til-testkulturen/

Kronikk om vurderingspraksis

Anbefaler Bjørn Helge Græsli og Camilla G Hagevolds kronikk på http://www.nrk.no/ytring, med gode refleksjoner rundt vurderingspraksis og karakterer.

http://www.nrk.no/ytring/hva-skal-vi-med-karakterer_-1.12228504

Sluttvurdering i kroppsøving

Jeg har nå skrevet et innlegg om sluttvurdering i kroppsøving. Dette finnes på siden «Tanker om vurdering» her på bloggen.

Noen problemstillinger jeg har tatt opp er:

  • Hvor lang periode trenger man for å vurdere innsats, aktivitet, fremgang og Fair Play?
  • Hvordan samsvarer emnebasert undervisning med underveisvurdering, sluttvurdering og elevens rett til å vise sin kompetanse?
  • Hvordan kan man få frem varierte vurderingsformer i sluttvurderingen?

Praksiseksempel: Hommelvik ungdomsskole

Udir har lagt ut en video på sin nettside med eksempler fra praksis i ulike fag hos Hommelvik ungdomsskole, kommentert av Henning Fjørtoft.

En veldig informativ og inspirerende film!

Innspill mottas!

Takk til alle som leser, kommenterer og deler bloggen min med andre!

Innlegget «Noen erfaringer med karakterfri underveisvurdering» ser ut som har interessert mange – ca 300 visninger på tre dager.

Jeg vil gjerne ha tips/innspill på interessante temaer eller problemstillinger. Tar også gjerne i mot interessante linker, litteraturtips eller blogger.

Har fremover tenkt å publisere
– flere eksempler på undervisningsopplegg med integrert vurderingsarbeid
– tanker om underveisvurdering og sluttvurdering i kroppsøving

Kommenter gjerne i denne bloggposten, eller send meg en epost: kjell.evensen@oyer.kommune.no.