Må elevene vite hvordan de ligger an?

Underveis skal elever få informasjon om kompetansen sin. Vil det si at de også bør få informasjon om hvilket nivå denne kompetansen ligger på? Ikke nødvendigvis.

Utsagn man ofte hører på skoler er
– «elevene vil gjerne vite hvordan de ligger an»
– «det skal ikke være noen overraskelse for eleven når terminkarakteren kommer»
– «elevene har rett til å vite hvordan de ligger an»

I dette innlegget diskuterer jeg forståelsen som ligger bak disse utsagnene. Det første utsagnet handler om noe som er helt naturlig for elever (og foresatte). De er gjerne opptatte av hvordan de gjør det på skolen, av ulike grunner. Det kan være behov for å mestre, opplevd press for å prestere, belønningssystemer i hjemmet eller knyttet til inntaket på neste steg i utdanningen – for eksempel.
Mine tanker om dette er at for de fleste elever er det ikke nødvendigvis fornuftig å legge fokus på hvordan man ligger an. Det kan ta bort fokus fra det som kan påvirke hvordan man ligger an, altså hva man gjør og hva man kan gjøre videre for å utvikle seg faglig. Jeg ville derfor ikke i utgangspunktet gått med på å gi elever nivåinformasjon hyppig, for eksempel knyttet til vurderingssituasjoner (hvis man velger å ha slike).
Vi bør også tenke at kompetanse utvikles over lang tid, og at kompetanse er noe mer enn et enkeltstående resultat eller en veldig avgrenset periode. Slik jeg ser det vil det være mer enn tilstrekkelig at elever får informasjon om nivå i halvårsvurderingene sine. Ut fra denne informasjonen kan elever gjerne sette seg mål for å forbedre resultatene, men da trengs det lengre arbeidsperioder og tid for å utvikle kompetanse. Deretter kan det være tid for en ny status på hvordan det går.

Det andre utsagnet handler om at elever ikke bør bli overrasket over terminkarakterer eller lignende. For så vidt kan vi si at det er i tråd med god vurderingspraksis at elever skal være involvert i sin egen prosess og forstå hva de mestrer og hva de kan arbeide videre med. Samtidig ser jeg at for mye oppmerksomhet på at elevene ikke skal bli overrasket lett kan føre til bruk av måloppnåelsesskjema eller andre former for nivåinformasjon underveis – noe som lett kan forstyrre læringsprosesser. Elever kan rett og slett bli for opptatte av resultatene fremfor læringsprosessen.

Jeg ser ikke at det automatisk er problematisk om en elev blir overrasket over en terminkarakter. Jeg vil heller se det som et godt utgangspunkt for dialog om videre læring for eleven. Det er også en mulighet for læreren til å bruke underveisvurdering slik det er ment – til mest mulig læring for eleven. I tillegg vil de færreste elever bli veldig overrasket over resultatene sine, og veldig få etter at de har fått sin første terminkarakter på ungdomsskolen eller videregående. I og med at kompetanse utvikles over lang tid, vil det i få tilfeller være store endringer i elevenes kompetansenivå fra termin til termin. Når vi tar i betraktning at kravene/forventningene til elevene også øker med tiden vil de fleste elever som har en normal progresjon ligge på praktisk talt samme nivå over lang tid.

Det tredje utsagnet sier noe om en rettighet man oppfatter at elevene har. Om vi skal følge rammene som ligger i vurderingsforskriften er det faktisk ikke slik at elever har rett på å få nivåinformasjon, bortsett fra ved halvårsvurdering og standpunkt/eksamen. Ut over dette blir det opp til lærerens profesjonelle skjønn å vurdere i hvor stor grad man vil bruke nivåinformasjon for å bidra til intensjonen med underveisvurdering: at elevene skal lære av den. For mange lærere vil det være en belastning å hele tiden måtte forholde seg til hvordan hver enkelt elev ligger an nivåmessig i faget i tillegg til å følge med på hva slags kompetanse elevene utvikler.

Handlingsrommet som ligger i læreplanene og vurderingsforskriften er relativt stort. Lærernes oppgave blir derfor å bruke dette handlingsrommet til beste for elevenes utvikling. Å bruke nivåinformasjon underveis i opplæringen er derfor innenfor handlingsrommet, samtidig som å ikke bruke nivåinformasjon også er det. Det er altså lærernes profesjonelle skjønn som avgjør hvordan man vil kommunisere med elevene til beste for elevenes utvikling.

På vei mot færre karakterer i skolen?

Det kan se ut som om stadig flere skoler og lærere tenker i retning av karakterfri underveisvurdering.

Denne saken fra Oslo-skolen hentet hos NRK illustrerer godt tankegangen bak og indikerer at flere skoler ser utfordringene med vurdering, press og prestasjonskultur i skolen.

Egil W. Hartberg fra Senter for livslang læring ved HIL har blitt intervjuet av NRK Østlandssendingen om saken. Sendingen kan du finne her.

Jeg har tidligere skrevet om karakterfri undervisning, og et av innleggene finnes her. Resten finnes igjen under fanen Oversikt her på bloggen.

Camilla Hagevold og Bjørn Helge Græsli har også skrevet kronikk om temaet tidligere. Den finner du her.

Når gir man ut termin/standpunktkarakterer?

kompetansemålene I ungdomsskolen får elevene «halvårsvurdering med karakter» (terminkarakterer) og standpunktkarakterer i fagene. Et spørsmål man kan stille seg er hvor tidlig eller sent i en termin skal elevene få tilgang på karaktervurderingene sine?

Jeg mener det vil være en fordel at elevene får karaktervurderingene sine relativt tidlig.
Noen grunner til dette:
– Elevene har mulighet til å stille spørsmål vedrørende karakterene sine i god tid. Man har ikke klagerett på terminkarakterer, men det vil være i både lærer og elevs interesse å ha en dialog rundt vurderingen. Elever kan også få mulighet til å vise kompetansen sin i faget gjennom ekstra vurderingssituasjoner.
– Å vente med terminkarakterene så lenge som mulig, impliserer at man bruker karakterene som en ytre motivasjon/trussel for å få elevene til å jobbe videre med skolearbeidet. Å jobbe med elevens indre motivasjon over tid er sannsynligvis en bedre måte å øke læringsutbyttet på.

Praktiske eksempler:
10.klassen jeg nå har i samfunnsfag har praktisk talt ingen flere undervisningstimer i faget. Jeg velger derfor å gi ut standpunktkarakterene til elevene nå, slik at de som ønsker det har mulighet til å få en forklaring eller å vise kompetansen sin fremfor å klage. Hvis noen elever ønsker å vise at de har oppnådd større kompetanse i faget gir jeg dem muligheten til å spille inn en presentasjon på film eller å skrive en fagtekst fra et utvalgt område, med de samme vurderingskriteriene som brukes til muntlig eksamen. Elevene får dermed en mulighet til å få en ny vurdering gjennom å gjøre en egeninnsats.

Det samme gjelder 9.klassen jeg har i kroppsøving. De har også få timer igjen. Kompetanse er noe som må vises over tid, og en elevs faglige kompetanse endres lite over en kort periode. Eleven kan selvfølgelig øke ferdighetsnivået/kunnskapsnivået sitt raskt, men det betyr ikke automatisk at eleven har fått økt kompetanse. I kroppsøving vil det heller ikke være relevant å bruke rene tester som vurderingsgrunnlag, da kompetansemålene ikke fokuserer på spesifikke ferdigheter (et unntak her er svømming/livredning).
Hvis noen elever har spørsmål til terminkarakterene og kompetansen sin i faget pleier jeg å ta en samtale med elevene rundt målene for faget, elevens egen vurdering, elevens styrker og svakheter i faget, og dermed sikre at eleven både forstår vurderingen og hva han/hun bør jobbe med for å øke kompetansen sin i faget.

Som pedagog tror jeg det er hensiktsmessig å fokusere på elevenes styrker og forbedringsområder i fagene, samt elevenes egen refleksjon rundt kompetansen sin, fremfor å fokusere på karakterer og prestasjoner. Gjennom fokus på mestring og tydelige mål for å utvikle seg videre kan man i større grad skape indre motivasjon.

PS. Elevene har klagerett på standpunktkarakterer i fag.
Dagens klageordning har uansett lite nytte, fordi en eventuell klage ikke vil gå igjennom før elevene allerede har søkt videregående skole. I tillegg vet man at de aller fleste kommer inn på førstevalget sitt, og dermed vil en klage ha liten påvirkning.

Hvis man jobber strukturert med «gjennomsiktig vurdering» / egenvurdering / hverandrevurdering og er i dialog med elevene øker sjansene for at elevene både forstår og kan reflektere rundt egne vurderinger. Dermed vil det også bli få klager.