Må elever alltid få råd?

Underveisvurdering handler om læring, men kan det bli for mange råd og tips?

Vurderingsforskriften forteller oss at elever skal få veiledning om hvordan de kan øke kompetansen sin. Det vil altså si råd og tips, men også dialog med læreren sin. Det er altså ikke slik at råd kun skal komme fra læreren. Veiledning handler om mer enn å få råd (kanskje spesielt når et arbeid er ferdig).
Det er for øvrig ingen krav til at elever alltid skal få råd, og i hvert fall ikke skriftlig.

Elever får hele tiden veiledning underveis i arbeidet sitt. Når elevene arbeider med oppgaver og læreren følger med er dette en helt naturlig del av prosessen. Ofte kan elever få veiledning når de jobber med et produkt som en fremføring, en fagtekst eller en utstilling. I tillegg får ofte elevene tilbakemeldinger på selve produktet og råd for veien videre.

Hvis vi tenker oss at en elev leverer fem produkter i hvert fag og får tilbakemelding med råd for veien videre på hvert av produktene, vil eleven få omtrent femti råd i året – hvis hver lærer holder seg til ett råd hver gang. Dette kommer da i tillegg til den veiledningen elevene får underveis. Det høres ut som en stor mengde råd, spesielt for skoleelever. Man kan jo tenke på seg selv som voksen på jobb. Hvor mange tips og råd får man, og hvor mange klarer man å følge opp?

Er det mulig å se for seg at elever får veiledning og støtte underveis i arbeidet sitt, og at de får færre råd når et produkt er levert eller gjennomført? Må tilbakemeldinger på et sluttprodukt som en fremføring, en fagsamtale eller en film alltid innebære råd til elevene?
Kanskje vi kan se for oss at noen ganger avsluttes en periode uten at eleven nødvendigvis får med seg flere råd om hva som kan forbedres. Læreren tar med seg den informasjonen man samler underveis i prosessen, og bruker denne informasjonen til å justere undervisningen sin ut fra de behovene elevene har videre. På denne måten kan man bruke underveisvurdering for å tilpasse undervisningen best mulig og fremme elevenes læring.

Et eksempel på hvordan dette kan se ut:

I presentasjonen din fikk du til å skille årsaker og virkninger på en fin måte. Du brukte rådene du fikk underveis og jobbet godt med dette. Strategien din om å presentere mindre faktastoff og heller være tydelig på det aller viktigste fungerte bra. Du prioriterte innholdet på en god måte, synes jeg. Jeg ser at du har blitt tryggere på å presentere foran andre også.
Bra jobbet 🙂

Som man kan se her er det ikke lagt noe vekt på nivåinformasjon (det har ikke elevene krav på, og det er lite som tyder på at det er smart også), og heller ikke på mange råd for veien videre. Rådene har elevene fått underveis, og læreren har fått informasjon til å justere undervisningen – sammen med innsikt i elevenes kompetanseutvikling.

Elevstemmen i bruk av tilbakemeldinger

Elevene får hele tiden råd om hva de kan gjøre for å utvikle kompetansen sin. Hvor mye får elevene medvirke?

Et av prinsippene for god underveisvurdering er at elevene skal få råd som kan hjelpe dem videre i læringsprosessen. Når elever arbeider med en oppgave, eller en oppgave er levert, vil lærere ofte gi råd for veien videre. Dette kan være både fagspesifikke og fagovergripende tilbakemeldinger. De fagspesifikke tilbakemeldingene handler ofte om hvordan man kan jobbe videre med kunnskaper, ferdigheter og strategier i faget, mens de fagovergripende tilbakemeldingene ofte handler mer om elevens innsats, struktur og selvregulering.

Det er altså vanlig at lærere, i tråd med forskriften, gir elevene råd om videre arbeid. Elevene må så få mulighet til å jobbe videre med de rådene de får. Det kan være ved at man gir tilbakemeldinger så tidlig at eleven fortsatt har mulighet til å jobbe videre med samme oppgave, eller det kan være ved at læreren legger opp en undervisning der eleven kan bruke rådene enten med en gang eller neste gang man gjør en tilsvarende oppgave. For eksempel kan elever få råd om hvordan de kan videreutvikle en presentasjon/presentasjonsteknikken sin, for så å få starte på en ny presentasjon med en gang. Et annet alternativ er at neste gang man starter med en presentasjon (i samme, eller kanskje i et annet fag?) er det første man gjør å ta opp igjen tilbakemeldingen fra forrige gang slik at man har rådene lett tilgjengelig.

Det er godt dokumentert at medvirkning bidrar til motivasjon. Kan en måte å bidra til elevmedvirkning være at elevene selv tar aktive valg på hvilke råd de ønsker å forfølge videre? Elever kan ofte få flere råd fra lærere. Om elevene skal få medvirke i sin egen prosess kan det kanskje være fornuftig at elevene selv får velge (og øve på å velge) hvilke av tilbakemeldingene de vil jobbe videre med selv. Om eleven får tre forslag til videre arbeid, kan eleven velge en av disse eller noe eleven selv mener å ha behov/nytte for og jobbe videre med dette. Da vil man ta utgangspunkt i elevenes opplevde behov samtidig som man legger til rette for medvirkning.

Å arbeide på denne måten forutsetter at lærere henter inn informasjon fra elevene, og bruker denne informasjonen til å planlegge videre – for eksempel gjennom egenvurdering. Med andre ord kan ikke hele læringsløpet ligge fast for elevene gjennom året.

Mer om praktisk elevmedvirkning kan du finne i denne artikkelen.

Showbie i praktisk bruk

På vår skole har vi nå 1:1-dekning på Ipad. Gjennom å bruke Showbie til innleveringer, vurderinger og skriftlig kommunikasjon med eleven opplever jeg klare fordeler. Denne måten å jobbe på gjør mulighetene store for løpende underveisvurdering og å være tettere på elevenes læringsprosess.

Her er noen eksempler på hvordan jeg bruker appen:

På dette skjermbildet har jeg lagt ut vurderingskriterier og et bilde av tankekartet vi laget på tavla, som hjelp for eleven. Eleven har levert filen sin («krigen») og jeg har gitt en skriftlig tilbakemelding.
Her kan det også være hendig å be eleven om å kommentere tilbake om han/hun har forstått tilbakemeldingen eller lurer på noe.

 

 

Her har eleven levert en side fra den digitale kladdeboka (Book Creator-appen) i Showbie. Jeg har kommentert inne i elevens bok, og gitt en fremovermelding. Eleven kan så lese denne i Showbie og jobbe videre i kladdeboka etterpå.

Her har jeg gitt ut en annen type kommentar på den samme elevteksten. Showbie gir deg mulighet til å streke, tegne, spille inn lyd eller skrive akkurat der du vil i elevens fil, slik at man kan få gitt de tilbakemeldingene man ønsker.

Showbie er en god app for dialog med eleven, for eksempel gjennom egenvurdering. Her er et eksempel på en egenvurdering fra en elev etter at et tema er gjennomført:

Når eleven etter hvert leverer/dokumenterer mange ulike arbeider kan man velge ut de man ønsker å vise frem i en egen mappe. Dette kan man bruke til mappevurdering eller bare som en oversikt over vurderte arbeider.
Her kan man se en elevs mappe slik den ser ut før læreren har valgt å legge noe i mappa. Hver elev får en individuell mappe.

Foresatte kan også få enkel tilgang til appen, og følge med på sin elevs arbeid i faget. Foresatte kan se oppgaver, frister og vurderinger.
Dette gir en enkel mulighet for foresatte til å følge med.
Her ser man at en elevs foresatte har fått tilgang:

Rikt har også skrevet om foreldretilgang her.

 

Prøver, innleveringer og fremføringer kan også leveres og vurderes gjennom appen. Elevene kan få muntlige eller skriftlige tilbakemeldinger, og poeng eller karakterer hvis man ønsker det.
Hvis prøver o.l. gjøres på papir, kan eleven ta bilder av ark og laste opp. Læreren får da mulighet til å kommentere slik man ønsker på arket med f.eks. digital «rødpenn».

Showbie er også tilgjengelig på nettsiden showbie.com, slik at man ikke er låst til Ipad som plattform.

Egenvurdering

Underveisvurdering på Ipad

Stadig flere skoler tar i bruk Ipad 1:1 (en til hver). Dette gir muligheter for å jobbe enda mer i prosess med elevene.

Skolen jeg jobber på har i høst innført Ipad for elever og lærere. Dette innlegget fokuserer på hvordan underveisvurdering kan foregå på Ipad’en.

Det er mange fordeler med bruk av Ipad/nettbrett i undervisning og i vurderingsarbeidet. Gjennom skylagring er alt arbeid alltid tilgjengelig på ulike plattformer, og det er enklere å være i prosess sammen med elevene. Ulike apper gir mulighet for å kommunisere raskere og enklere, og man kan enkelt kommunisere med lyd, video eller tekst i elevarbeider.

I høst har jeg valgt å teste ut appen Showbie som sted for innlevering og vurdering av elevenes arbeid. Gjennom kommentarfunksjonen og chatfunksjonen har jeg enklere kunne fulgt og veiledet elevenes arbeidsprosess, og det har vært enkelt å gi elevene egenvurderingsoppgaver. Når elevene produserer innhold kan alle formater eksporteres til appen, og dette gir store muligheter til varierte oppgaver og til at eleven selv kan velge verktøy for å vise kompetanse.
Appen kan også gi en lavere terskel for foresatte til å følge opp elevens arbeid – dette skal jeg teste ut etter hvert.

Min erfaring er at det er enklere og raskere å kommunisere med elever gjennom Showbie-appen fremfor å bruke en læringsplattform. Ved vår skole bruker vi It’s Learning til føring av fravær, anmerkninger og termin/standpunktkarakterer i tillegg til andre funksjoner, men foreløpig har jeg inntrykk av at den daglige kommunikasjonen med elever er enklest gjennom Showbie-appen. Man har for øvrig også tilgang til denne gjennom http://www.showbie.com på alle plattformer.

I et senere innlegg vil jeg gå mer i detalj på hvordan jeg bruker Showbie-appen til daglig.

Trenger man prøver for å vurdere elevers kompetanse?

Ofte blir elever vurdert gjennom prøver, fremføringer og innleveringer. Men trenger man formelle vurderingssituasjoner for å vurdere elevers kompetanse?

Prøver, fremføringer, samtaler og innleveringer er vanlige former for underveisvurdering, og hvis man i tillegg bruker informasjonen disse formelle vurderingssitasjonene gir til å hjelpe eleven videre i læringsprosessen snakker vi om formativ vurdering.

Slik jeg ser det trenger man ikke mange formelle vurderingssituasjoner for å kunne vurdere elevenes kompetanse. Gjennom at man er i prosess sammen med elevene og samtaler med elever underveis om læring og vurdering, får man som faglærer god oversikt over hva elevene har av kunnskap og kompetanse. Dette forutsetter riktignok en elevaktiv undervisning og at man som lærer deltar i elevenes læringsprosesser underveis. Dette kan man for eksempel gjøre gjennom å snakke med elevene i klassesamtaler og gruppesamtaler, høre på hva elevene snakker om i par og på grupper, se igjennom elevenes leksearbeid og kommentere elevarbeid underveis i prosessen.
Jeg mener at man som lærer bør vurdere hvor mange formelle vurderingssituasjoner man har behov for.

Et argument for å unngå for mange formelle vurderingssituasjoner og å bygge opp under viktigheten av dem er at det for noen elever kan føre til økt press for å prestere, og at det for noen elever vil gi liten mestring.

Et annet argument er at tiden som brukes til å gjennomføre vurderingssituasjonene er tid som tas bort fra undervisning og læring.

Et argument jeg vil vektlegge er at når man bruker sitt profesjonelle skjønn og er tett på elevenes læringsprosess mener jeg at man sjelden har behov for formelle vurderingssituasjoner for å kunne vurdere elevenes kompetanse. Man har gjennom den daglige undervisningen over tid en god oversikt over elevenes kompetanse.  Veldig ofte blir formelle vurderingssituasjoner bare en bekreftelse av det inntrykket man alledere har.

Det betyr ikke at man dermed alltid bør unngå formelle vurderingssituasjoner.
Det finnes argumenter for formelle vurderinger: De kan være nyttige både fordi det kan være nyttig å trene på slike situasjoner og fordi man vil kunne få god oversikt over elevenes kompetanse. I tillegg kan det være en fordel å ha dokumentert både at underveisvurdering er gitt, og innholdet i denne. Selv om det pr. i dag ikke er krav i vurderingsforskriften om at underveisvurdering må dokumenteres, er det litt uklart om det faktisk trengs dokumentasjon.

Etter mitt syn må hver enkelt lærer veie opp behovet for formelle vurderingssituasjoner, og veie fordeler og ulemper opp mot hverandre både på kort og lang sikt.

Oppdatert vurdering i kroppsøving

Slik jeg tolker det gir læreplanen og UDIRs veileding til læreplanen konkrete følger for vurderingspraksisen i faget. Noen av de mest grunnleggende har jeg kommentert kort her.

Testing:
Det er ikke grunnlag for å bruke resultater fra fysiske tester som vurderingsgrunnlag. Hvis man skal bruke tester bør det være for å lære om hva en test og en retest er, hva testen måler og hvilke faktorer som påvirker resultater, hva som bør skje for å få fremgang, og for å reflektere rundt egen utvikling.
I skolen har vi ofte begrenset med tid til å trene på idrettslige ferdigheter, og man derfor heller ikke forvente stor fremgang. Man kan likevel forvente fremgang i teknisk utførelse og taktiske valg over tid, men dette behøver ikke å ha sammenheng med resultatene. Testens kan dermed ikke kobles direkte mot vurdering i faget.

Idrettslige ferdigheter:
Det står ikke nevnt noen idrettslige ferdigheter spesifikt i læreplanen. Det er naturlig at man jobber med tekniske og taktiske ferdigheter i en idrett når man har valgt denne som et temaområdet i faget. Slik jeg ser det er ikke elevenes idrettslige ferdigheter avgjørende for vurderingen i faget. De idrettslige ferdighetene står heller ikke nevnt i formålet med faget, og man har begrenset tid til å øve. Samtidig må grunnleggende ferdigheter øves på; for å øke ferdighetsnivået, øve på å fokusere på detaljer og å trene konsentrert og strukturert. Når læreplanen legger opp til å praktisere ulike idretter kan man si at de idrettspesifikke ferdighetene er en del av dette.

Kommentarer eller spørsmål? Bruk gjerne kommentarfeltet under innlegget!

Her har jeg samlet noen linker til ulike artikler og mine egne innlegg som omhandler vurderingspraksisen i kroppsøvingsfaget.

Gunn Engelsrud, NIH: Testing i kroppsøving er en gammeldags og urettferdig praksis.

Forskning.no: Uvitenhet om gymkarakterer

Petter Erik Leirhaug, NIH: Hvorfor innsats i kroppsøving?

NIH: Læringsfremmende vurdering i kroppsøving

Borgen og Engelsrud: Hva skjer i kroppsøvingsfaget?

Øyvind Bjerke, NTNU:  Hvor vil vil med kroppsøvingsfaget?

Ove Østerlie, NTNU:  Fysiske tester, spøkelser i kroppsøvingsskapet

Kjell Evensen: Vurdering av idrettslige ferdigheter i kroppsøving

Kjell Evensen: Vurderingspraksis i kroppsøving

Glimt fra praksis #5: Videovurdering

Et av områdene innen vurderingspraksisen jeg ønsker å prøve ut dette skoleåret er videovurdering. Jeg tenker da på å gi elevene tilbakemelding på innholdet i skriftlig arbeid gjennom videoopptak.

Min erfaring er at man må jobbe aktivt for at elevene skal forstå og utnytte ulike tilbakemeldinger de får. Ofte synes jeg muntlig kommunikasjon er mest effektivt fordi man får kommunisert bedre med elevene, men både på grunn av ønsker om dokumentasjon og tidspress blir ofte skriftlige vurderinger mest brukt. Det kan være en utfordring å bruke felles tid i klasserommet til muntlige tilbakemeldinger uten at det går ut over fellesundervisningen.

Mitt første forsøk med videotilbakemelding har foregått slik:

Elevene har fått en skriftlig oppgave med et antatt omfang på 2-3 sider tekst. De fikk først to timer til å jobbe på skolen. Basert på tekstene elevene leverte ga jeg hver enkelt en kort skriftlig tilbakemelding gjennom ITSL. Denne fikk elevene i lekse å lese, før de fikk en time til videre arbeid.

Deretter leverte elevene inn teksten som Word-dokument, og jeg ga en videovurdering der jeg filmet dokumentet deres sammen med opptak av stemmen min. Opptakene gjorde jeg med programmet screencast-o-matic, som er gratis og som jeg har lastet ned.

Før jeg spilte inn filmen leste jeg igjennom oppgaven til elevene, og lagde meg noen korte notater om hva eleven fikk til og hva som kunne forbedres. Deretter startet jeg programmet og spilte inn filmen. Jeg satt pekeren på steder i teksten deg jeg ønsket å gi kommentarer eller sette inn tekst, og programmet tok opp at jeg merket tekst eller skrev inn kommentarer. Selve kommentarene mine ble ikke lagret i filen, men ble vist på filmen.

Hver film varte i omtrent tre minutter. Jeg brukte ca 3-4 minutter på å lese igjennom en tekst, ca 2 minutter på å lage notater og 3-5 min på innspilling. Lagring og opplasting tok også et par minutter. Total tidsbruk ble ca 10 min pr vurdering, noe som jeg maksimalt anslår til å være et par min mer enn om jeg bare skulle gitt en skriftlig vurdering.

Til slutt lagret jeg filmen og lastet den opp i besvarelsen på ITSL.

Elevene fikk som avslutning høre tilbakemeldingen og jobbe videre en skoletime med teksten før endelig innlevering.

Elevene fylte også ut en kort egenvurdering der de svarte på om de forsto tilbakemeldingene, om de synes dette var en bedre/tilsvarende/verre form på tilbakemelding og om de hadde noen tips til meg rundt vurderingen.
Elevene rapporterte stort sett at de forsto og likte denne formen bedre enn skriftlig tilbakemelding. Noen elever rapporterte at det var det samme, og veldig få hadde konkrete tips.

Hvis jeg ser elevenes egenvurdering sammen med tidsbruken og mitt eget inntrykk synes jeg dette var en relativt effektiv vurderingsform. Mitt inntrykk er at totalt sett fikk elevene noe bedre utbytte, i tillegg til at de har videoen tilgjengelig til senere. Da har de mulighet til å gå tilbake og se igjennom på nytt neste gang de skal produsere en fagtekst, og repetere tipsene.

Det ligger et forbedringspotensiale i mine tilbakemeldinger til elevene, noe som må utvikles gjennom mer erfaring med vurderingsformen. Jeg merket etter hvert at tilbakemeldingene til elevene ble mer konkrete etter å ha vurdert flere tekster. Gjennom å øve på å gi flere videovurderinger bør jeg kunne gi mer konkrete tips slik at elevene lettere forstår hva jeg ønsker at de skal jobbe mer med.

Her ligger et eksempel på en videovurdering fra temaet Seksualitet, som ble gjennomført på 10.trinn.

Glimt fra praksis #4

I dette opplegget kombinerte jeg vurdering av muntlig og skriftlig arbeid, kombinert med egenvurdering.

Som avslutning av temaet «Samfunnet – der kulturer møtes» valgte jeg å bruke en muntlig gruppeprøve kombinert med en innleveringsoppgave som vurderingsgrunnlag. Deretter fikk elevene i lekse å fylle ut en egenvurdering med refleksjon rundt egen læring, vurderingssituasjonene og undervisningen i dette temaet.

Klassen består av bare 18 elever, og jeg hadde muligheten til å bruke tre 45 minutters økter til å gjennomføre opplegget. Elevene fikk alle tilgang til PC, og skriveoppgaven. I løpet av de tre timene fikk elevgrupper på fire-fem ta med seg stolen sin og sitte sammen med meg i en fagsamtale rundt temaet. Elevene hadde på forhånd fått en liste med noen aktuelle spørsmål. Hver gruppe brukte 20-25 minutter på samtalen, der jeg stilte noen spørsmål og forsøkte å få elevene til å samtale om temaet. Resten av elevene jobbet med innleveringsoppgavene.

I løpet av de tre timene hadde alle gruppene vært gjennom fagsamtalen, og alle elevene hadde levert inn oppgavene sine. Dette var på en fredag, og i løpet av mandag hadde elevene fått en vurdering slik at de kunne gjennomføre egenvurderingen på ITSL.

Dette opplever jeg som en nyttig måte å jobbe med underveisvurdering på. Elevene får mulighet til å vise kompetansen sin både muntlig (eller) skriftlig, og jeg får god oversikt over elevenes kompetanse. I tillegg får jeg noen innspill til hvordan undervisningen kan tilpasses bedre til elevgruppa.

Her er et eksempel på vurdering en elev fikk på skriveoppgaven:

Du har vist at du kan reflektere rundt de positive sidene av det flerkulturelle samfunnet, og at du kan beskrive flere sider ved tradisjonell norsk kultur.


Oppgaven din mangler refleksjoner rundt utfordringene vi har i samfunnet i dag, og bruk av faktainformasjon for å underbygge meningene dine.

For å øke kompetansen din i faget bør du jobbe mer med å se en sak fra flere sider, og finne ulike argumenter du ikke nødvendigvis er enig i selv. Du bør også jobbe med å flette inn faktakunnskap slik at du får vist hva du kan. Et eksempel i denne saken kunne vært å skille mellom ulike typer innvandrere.

Her er et eksempel på en vurdering en elev fikk fra gruppesamtalen:

I gruppesamtalen viste du at du har en del faktakunnskap om temaet Kultur, og at du kan formidle egne refleksjoner til de andre i gruppa. Du har vist at du kan begrunne meningene dine, og at du noen ganger kan bygge videre på andres innspill.


Du bør jobbe videre med å være kritisk til egne synspunkter, og prøve å se en sak fra flere sider. Tenk igjennom hvilke argumenter andre har, og hva du mener om disse argumentene. Jo flere argumenter du kjenner til, jo bedre grunnlag har du for å uttale deg.

Her er spørsmålene fra egenvurderingen:

Fortell hvorfor vi lærer om temaet «Samfunnet – der kulturer møtes»
Fortell hva det viktigste du har lært er.
Synes du at du har fått vist hva du kan gjennom skriveoppgaven og gruppesamtalen?
Tenk på undervisningen i dette temaet. Gi en stjerne og et ønske til læreren.
Synes du at du bidrar muntlig i timene (i par, gruppe og klasse)?
Forsto du tilbakemeldingene du fikk? Fortell hva de inneholdt.

Glimt fra praksis #3

Et lite eksempel på hvordan uformell underveisvurdering kan foregå i praksis:

Mine 9.trinns elever hadde en enkel faktatest på ca. ti spørsmål i KRLE. Vi hadde hatt noe gjennomgang/undervisning de siste ukene, og nå var det tid for en liten sjekk av kunnskapene før vi gikk videre til større grad av refleksjonsarbeid (alternativt at det var behov for repetisjon på noen områder).

Elevene brukte omtrent ti minutter på å svare på testen, før de gikk i gang med oppgavejobbing individuelt. Jeg brukte de første ti minuttene til å se igjennom elevenes svar, telte poeng og brukte resten av tiden til å gå rundt i klasserommet. I løpet av denne timen rakk jeg innom alle elevene et minutt eller to hver med resultatet, og en kjapp tilbakemelding på svarene. Noen elever hadde gjort en god jobb med å skaffe seg større oversikt over faktastoffet, mens andre klarte å fylle ut svarene sine med mer informasjon. Andre igjen hadde en del hull i faktakunnskapene og noen svarte kun i stikkordsform.
Alle fikk en kort personlig tilbakemelding, noe jeg oppfattet som nyttig. Testen og resultatet var helt ferskt, og det var derfor lett å kommunisere med elevene om deres mestring og utfordringer. Ett spørsmål var spesielt vanskelig for mange, så dette ble repetert helt i slutten av timen.

Når gir man ut termin/standpunktkarakterer?

kompetansemålene I ungdomsskolen får elevene «halvårsvurdering med karakter» (terminkarakterer) og standpunktkarakterer i fagene. Et spørsmål man kan stille seg er hvor tidlig eller sent i en termin skal elevene få tilgang på karaktervurderingene sine?

Jeg mener det vil være en fordel at elevene får karaktervurderingene sine relativt tidlig.
Noen grunner til dette:
– Elevene har mulighet til å stille spørsmål vedrørende karakterene sine i god tid. Man har ikke klagerett på terminkarakterer, men det vil være i både lærer og elevs interesse å ha en dialog rundt vurderingen. Elever kan også få mulighet til å vise kompetansen sin i faget gjennom ekstra vurderingssituasjoner.
– Å vente med terminkarakterene så lenge som mulig, impliserer at man bruker karakterene som en ytre motivasjon/trussel for å få elevene til å jobbe videre med skolearbeidet. Å jobbe med elevens indre motivasjon over tid er sannsynligvis en bedre måte å øke læringsutbyttet på.

Praktiske eksempler:
10.klassen jeg nå har i samfunnsfag har praktisk talt ingen flere undervisningstimer i faget. Jeg velger derfor å gi ut standpunktkarakterene til elevene nå, slik at de som ønsker det har mulighet til å få en forklaring eller å vise kompetansen sin fremfor å klage. Hvis noen elever ønsker å vise at de har oppnådd større kompetanse i faget gir jeg dem muligheten til å spille inn en presentasjon på film eller å skrive en fagtekst fra et utvalgt område, med de samme vurderingskriteriene som brukes til muntlig eksamen. Elevene får dermed en mulighet til å få en ny vurdering gjennom å gjøre en egeninnsats.

Det samme gjelder 9.klassen jeg har i kroppsøving. De har også få timer igjen. Kompetanse er noe som må vises over tid, og en elevs faglige kompetanse endres lite over en kort periode. Eleven kan selvfølgelig øke ferdighetsnivået/kunnskapsnivået sitt raskt, men det betyr ikke automatisk at eleven har fått økt kompetanse. I kroppsøving vil det heller ikke være relevant å bruke rene tester som vurderingsgrunnlag, da kompetansemålene ikke fokuserer på spesifikke ferdigheter (et unntak her er svømming/livredning).
Hvis noen elever har spørsmål til terminkarakterene og kompetansen sin i faget pleier jeg å ta en samtale med elevene rundt målene for faget, elevens egen vurdering, elevens styrker og svakheter i faget, og dermed sikre at eleven både forstår vurderingen og hva han/hun bør jobbe med for å øke kompetansen sin i faget.

Som pedagog tror jeg det er hensiktsmessig å fokusere på elevenes styrker og forbedringsområder i fagene, samt elevenes egen refleksjon rundt kompetansen sin, fremfor å fokusere på karakterer og prestasjoner. Gjennom fokus på mestring og tydelige mål for å utvikle seg videre kan man i større grad skape indre motivasjon.

PS. Elevene har klagerett på standpunktkarakterer i fag.
Dagens klageordning har uansett lite nytte, fordi en eventuell klage ikke vil gå igjennom før elevene allerede har søkt videregående skole. I tillegg vet man at de aller fleste kommer inn på førstevalget sitt, og dermed vil en klage ha liten påvirkning.

Hvis man jobber strukturert med «gjennomsiktig vurdering» / egenvurdering / hverandrevurdering og er i dialog med elevene øker sjansene for at elevene både forstår og kan reflektere rundt egne vurderinger. Dermed vil det også bli få klager.