Elevstemmen i bruk av tilbakemeldinger

Elevene får hele tiden råd om hva de kan gjøre for å utvikle kompetansen sin. Hvor mye får elevene medvirke?

Et av prinsippene for god underveisvurdering er at elevene skal få råd som kan hjelpe dem videre i læringsprosessen. Når elever arbeider med en oppgave, eller en oppgave er levert, vil lærere ofte gi råd for veien videre. Dette kan være både fagspesifikke og fagovergripende tilbakemeldinger. De fagspesifikke tilbakemeldingene handler ofte om hvordan man kan jobbe videre med kunnskaper, ferdigheter og strategier i faget, mens de fagovergripende tilbakemeldingene ofte handler mer om elevens innsats, struktur og selvregulering.

Det er altså vanlig at lærere, i tråd med forskriften, gir elevene råd om videre arbeid. Elevene må så få mulighet til å jobbe videre med de rådene de får. Det kan være ved at man gir tilbakemeldinger så tidlig at eleven fortsatt har mulighet til å jobbe videre med samme oppgave, eller det kan være ved at læreren legger opp en undervisning der eleven kan bruke rådene enten med en gang eller neste gang man gjør en tilsvarende oppgave. For eksempel kan elever få råd om hvordan de kan videreutvikle en presentasjon/presentasjonsteknikken sin, for så å få starte på en ny presentasjon med en gang. Et annet alternativ er at neste gang man starter med en presentasjon (i samme, eller kanskje i et annet fag?) er det første man gjør å ta opp igjen tilbakemeldingen fra forrige gang slik at man har rådene lett tilgjengelig.

Det er godt dokumentert at medvirkning bidrar til motivasjon. Kan en måte å bidra til elevmedvirkning være at elevene selv tar aktive valg på hvilke råd de ønsker å forfølge videre? Elever kan ofte få flere råd fra lærere. Om elevene skal få medvirke i sin egen prosess kan det kanskje være fornuftig at elevene selv får velge (og øve på å velge) hvilke av tilbakemeldingene de vil jobbe videre med selv. Om eleven får tre forslag til videre arbeid, kan eleven velge en av disse eller noe eleven selv mener å ha behov/nytte for og jobbe videre med dette. Da vil man ta utgangspunkt i elevenes opplevde behov samtidig som man legger til rette for medvirkning.

Å arbeide på denne måten forutsetter at lærere henter inn informasjon fra elevene, og bruker denne informasjonen til å planlegge videre – for eksempel gjennom egenvurdering. Med andre ord kan ikke hele læringsløpet ligge fast for elevene gjennom året.

Mer om praktisk elevmedvirkning kan du finne i denne artikkelen.

Kompetansebeskrivelser – kan det være til hjelp?

For lærere som skal planlegge undervisning er det sentralt å ha tanker om hvor elevene skal ende opp, og hva den aktuelle økta eller temaet skal bidra med som ledd i å utvikle en kompetanse. Uten en ide om hvor man skal ende opp vil det jo være vanskelig å planlegge i et kortere tidsspenn og samtidig sikre at man er på vei mot ett eller flere mål.

Et hjelpemiddel som kan bidra til å gi retning for planlegging og undervisning er å arbeide med kompetansebeskrivelser. Det innebærer at man (gjerne sammen i et faglig fellesskap) beskriver hvordan en elevs kompetanse ser ut f.eks. ved slutten av et hovedtrinn. Hvordan ser vi for oss at en elevs kompetanse i samfunnsfag ved slutten av 10.trinn kommer til uttrykk? Hvis vi snakker om kildebruk: Vil det for eksempel være en elev som uten veiledning er kritisk til en kilde som eleven får tilgang på, og instinktiv forsøker å finne ut hvor den kommer fra og hva budskapet er? Og evner denne eleven å se at dette kanskje bare er ett perspektiv på den aktuell saken?

Til hjelp for å identifisere en sluttkompetanse i fagene har Utdanningsdirektoratet utarbeidet veiledende kjennetegn på kompetanse. Disse finnes i støttemateriellet i hver fag i læreplanvisningen.

Jeg vil anbefale lærere å forsøke å beskrive kompetanse på slutten av et trinn. Hvordan ser det ut? Hvilke ferdigheter og kunnskaper har eleven, som eleven evner å bruke hensiktsmessig (altså innehar en kompetanse)?

Dette bør holdes på et nivå som beskriver kompetanse, og bør derfor være overordnet. Jeg tror det er en fordel å ikke gå for mye i detalj. Da mister man lett oversikten og kompetanseorienteringen. Kanskje man kan ta utgangspunkt i kjerneelementene?

Kompetansen man beskriver kan være et utgangspunkt for opplæringen. Den kan vises og forklares til elevene – «dette skal vi jobbe for at dere skal klare om to år. Frem til da skal vi øve slik og slik». Her kan man også gjerne hente inn eksempler, for eksempel ved å la elever på andre trinn få komme og vise hvordan det kan se ut. Kanskje det til og med vil fungere bedre enn om læreren forklarer? Kanskje 8.trinnselever kan få lytte til en fagsamtale på 10.trinn der elevene viser hvordan de kombinerer kunnskaper, ferdigheter og elementer fra historie/geografi/samfunnskunnskap for å reflektere rundt en større samfunnsutfordring?

En annen fordel med å utvikle kompetansebeskrivelser er at det også vil bli enklere å vurdere elevenes kompetanse. Man kan se elevenes nåværende kompetanse opp mot hva som forventes senere, og gi veiledning på hvordan elevene kan arbeide videre. 

Til slutt et konkret eksempel på hvordan det KAN se ut:

En kroppsøvingselev på 10.trinn som viser høy kompetanse innenfor kjerneelementet Deltagelse og samspill i bevegelsesaktiviteter:

Eleven

  • Deltar aktivt ut fra egne forutsetninger
  • Anerkjenner ulike med- og motspilleres forutsetninger i ulike aktiviteter
  • Tilpasser tilbakemeldinger og samspill til de man spiller med
  • Bidrar aktivt til å løse utfordringer uten å gi opp
  • Kan prøve ut og reflektere rundt ulike strategier i møte med utfordringer
  • Utfordrer seg selv i møte med utfordringer
  • Reflekterer over egen utvikling og læringsprosess

Hvis man leter ser dette ganske likt ut som de veiledende kjennetegnene for 10.trinn. Poenget med å gjøre det på denne måten er ikke om det er likt eller ulikt de nasjonale kjennetegnene, men det gir øvelse i å beskrive hvordan kompetanse kan komme til uttrykk.

Kanskje man vil beskrive enda mer konkret, ut fra en aktivitet eller et ferdighetsområde, på denne måten?

Når vi spiller ballspill viser eleven at han/hun kan

  • respektere reglene for ulike ballspill
  • respektere dommeravgjørelser
  • kan tilpasse egen deltagelse til hvem man er på lag med eller spiller mot
  • delta og anerkjenne andres bidrag i diskusjon om taktikk og strategi
  • øve uten å gi opp
  • tilpasser tilbakemelding til medspillerne sine ut fra deres forutsetninger
  • anerkjenne og reflektere over tilbakemeldinger fra andre

Podcast med Kristos

I uka som gikk ble jeg invitert til å delta i podcasten PedPod, som lages av Kristos Andrinopoulos. Vi snakket om vurderingspraksis i skolen, og noen av mine tanker rundt dette.

Podcasten jeg deltok i finnes på Youtube, og hele serien finnes på Itunes (ca. 15 minutters episoder).

Glimt fra praksis #4

I dette opplegget kombinerte jeg vurdering av muntlig og skriftlig arbeid, kombinert med egenvurdering.

Som avslutning av temaet «Samfunnet – der kulturer møtes» valgte jeg å bruke en muntlig gruppeprøve kombinert med en innleveringsoppgave som vurderingsgrunnlag. Deretter fikk elevene i lekse å fylle ut en egenvurdering med refleksjon rundt egen læring, vurderingssituasjonene og undervisningen i dette temaet.

Klassen består av bare 18 elever, og jeg hadde muligheten til å bruke tre 45 minutters økter til å gjennomføre opplegget. Elevene fikk alle tilgang til PC, og skriveoppgaven. I løpet av de tre timene fikk elevgrupper på fire-fem ta med seg stolen sin og sitte sammen med meg i en fagsamtale rundt temaet. Elevene hadde på forhånd fått en liste med noen aktuelle spørsmål. Hver gruppe brukte 20-25 minutter på samtalen, der jeg stilte noen spørsmål og forsøkte å få elevene til å samtale om temaet. Resten av elevene jobbet med innleveringsoppgavene.

I løpet av de tre timene hadde alle gruppene vært gjennom fagsamtalen, og alle elevene hadde levert inn oppgavene sine. Dette var på en fredag, og i løpet av mandag hadde elevene fått en vurdering slik at de kunne gjennomføre egenvurderingen på ITSL.

Dette opplever jeg som en nyttig måte å jobbe med underveisvurdering på. Elevene får mulighet til å vise kompetansen sin både muntlig (eller) skriftlig, og jeg får god oversikt over elevenes kompetanse. I tillegg får jeg noen innspill til hvordan undervisningen kan tilpasses bedre til elevgruppa.

Her er et eksempel på vurdering en elev fikk på skriveoppgaven:

Du har vist at du kan reflektere rundt de positive sidene av det flerkulturelle samfunnet, og at du kan beskrive flere sider ved tradisjonell norsk kultur.


Oppgaven din mangler refleksjoner rundt utfordringene vi har i samfunnet i dag, og bruk av faktainformasjon for å underbygge meningene dine.

For å øke kompetansen din i faget bør du jobbe mer med å se en sak fra flere sider, og finne ulike argumenter du ikke nødvendigvis er enig i selv. Du bør også jobbe med å flette inn faktakunnskap slik at du får vist hva du kan. Et eksempel i denne saken kunne vært å skille mellom ulike typer innvandrere.

Her er et eksempel på en vurdering en elev fikk fra gruppesamtalen:

I gruppesamtalen viste du at du har en del faktakunnskap om temaet Kultur, og at du kan formidle egne refleksjoner til de andre i gruppa. Du har vist at du kan begrunne meningene dine, og at du noen ganger kan bygge videre på andres innspill.


Du bør jobbe videre med å være kritisk til egne synspunkter, og prøve å se en sak fra flere sider. Tenk igjennom hvilke argumenter andre har, og hva du mener om disse argumentene. Jo flere argumenter du kjenner til, jo bedre grunnlag har du for å uttale deg.

Her er spørsmålene fra egenvurderingen:

Fortell hvorfor vi lærer om temaet «Samfunnet – der kulturer møtes»
Fortell hva det viktigste du har lært er.
Synes du at du har fått vist hva du kan gjennom skriveoppgaven og gruppesamtalen?
Tenk på undervisningen i dette temaet. Gi en stjerne og et ønske til læreren.
Synes du at du bidrar muntlig i timene (i par, gruppe og klasse)?
Forsto du tilbakemeldingene du fikk? Fortell hva de inneholdt.

Fem nyttige lenker

Her har jeg samlet fem linker med interessant stoff som omhandler vurdering for læring.

NRK ekko: Testing i gym – hva er lov? (lydklipp)

Alt for mange hater kroppsøving (Jorun S Borgen og Petter Erik Leirhaug på forskning.no)

Abolishing Grading (Joe Bower’s blogg – på engelsk)

The assessment network på ning.com (redigert av Scott Habeeb – på engelsk)

Videoforelesninger fra lærerutdanningen på NTNU (Henning Fjørtoft)

Vurdering av idrettslige ferdigheter i kroppsøving

Det er få kompetansemål i faget som beskriver spesifikke/detaljerte ferdigheter som mål for opplæringen. Dette gir lokal frihet til å bryte ned eller bygge om læreplanmål til læringsmål og til lokale variasjoner. Samtidig gir dette rom for skjønn og diskusjon.

Ofte kan det bli debatt rundt vektlegging av ulike kompetansemål i faget, hva kompetansemålene innebærer og hvordan de skal vurderes. Dette innlegget inneholder mine refleksjoner rundt hvorvidt idrettslige ferdigheter bør vektlegges i kroppsøvingsfagets vurdering.

Jeg mener man først og fremst må se på fagets formål. Slik jeg forstår formålet for faget ligger det ikke forventninger om at elevene skal utvikle og beherske spesifikke idrettslige ferdigheter som f.eks. baggerslag og fingerslag i volleyball. Dette er selvfølgelig grunnleggende i spillet volleyball og ferdigheter man dermed må trene på for å kunne beherske spillet, og ferdigheter i f.eks. ballspill har nytteverdi utover selve spillet (motorikk, koordinasjon, strategisk tenking), men spørsmålet er om i hvilken grad man behersker disse ferdighetene skal ha betydning.

Kompetanse forstås vanligvis som evnen til å løse komplekse utfordringer. I en idrett vil man gjerne si at å kunne utføre en teknikk og velge og hvordan denne brukes er å ha kompetanse, mens i et fag som kroppsøving vil jeg si at man bør tenke videre utover dette når man vurderer faglig kompetanse.

Min holdning til dette er at i hvilken grad elevene har tekniske/idrettsspesifikke ferdigheter bør tillegges liten vekt i vurderingen. Dette mener jeg på bakgrunn av hvordan fagets formål er beskrevet, innholdet i kompetansemålene og ut fra den begrensede tiden man har til å øve opp slike ferdigheter. Jeg mener at man ikke kan forvente at elever opparbeider gode idrettsspesifikke ferdigheter i løpet av kun få timers øving. Samtidig vil evnen til å trene, forklare, reflektere og generell innsats rundt trening og aktivitet være  med og påvirke elevens utvikling i faget. Disse ferdighetene er imidlertid ikke idrettsspesifikke, men gjennomgående for faget. I tillegg er det ferdigheter som favner ut over selve faget og inn i elevens mer generelle «livsmestring«.

En egen diskusjon er hva sentrale ferdigheter i kroppsøving egentlig er. Er det idrettsspesifikke ferdigheter, eller er det andre ferdigheter? Jeg mener å delta etter evne, evne til å øve, trene strukturert, utfordre seg selv og fair play er de sentrale ferdighetene i faget. I begrepet fair play ligger innsats, bidra til å gjøre andre gode, vise positiv innstilling, følge regler og å ha respekt for hverandres ulikheter. Disse ferdighetene er slik jeg ser det de som bør vektlegges mest i faget.

Ut fra dette mener jeg at det er i tråd med læreplanen å tone ned viktigheten av å mestre idrettsspesifikke ferdigheter og tillegg dette liten vekt i vurderingen av elevenes kompetanse. Dette bryter med en det av den tradisjonelle forståelsen og vurderingspraksisen i faget, samtidig som det kan sees som en videreutvikling av vurderings-  (og undervisnings-)praksisen.

Det hadde imidlertid vært interessant å få dette klargjort/vurdert fra UDIRs side @udir slik at undervisnings- og vurderingspraksisen kunne fått en tydeligere retning.

Andre kilder:

Kjersti Mordal Moen: Er det noen vits med kroppsøving i skolen?

Yngvar Ommundsen: Fysisk-motorisk ferdighet gjennom kroppsøving (…)

Udir: Endringer i læreplanen (2012)

Standal og Rugseth: Hva er egentlig inkluderende kroppsøving?

Østerlie, Ove: Østerlie Ove (2016) Fysiske tester, spøkelser i kroppsøvingsskapet

Å sette terminkarakterer

I ungdomsskolen får elevene terminkarakter i faget, satt av faglæreren. Dette innlegget tar opp noen refleksjoner rundt å sette terminkarakterer.

Elevens terminkarakter («halvårsvurdering med karakter») skal reflektere elevens faglige standpunkt på nåværende tidspunkt. Sluttvurderingen på våren i 10.trinn skal reflektere elevens kompetanse ved endt opplæring, mens terminkarakterene skal si noe om hvor eleven er akkurat nå, basert på en forventet progresjon.

Å sette en standpunktkarakter kan by på mange utfordringer. Ofte har man formelle vurderingssituasjoner som prøver, innleveringer og fremføringer – i tillegg kommer den uformelle vurderingen som skjer fra dag til dag i dialog mellom lærer og elev. Noen lærere velger å ikke ha formelle vurderingssituasjoner underveis, mens andre velger å ikke vurdere med karakter.
Det diskuteres også hva underveisvurdering omfatter – er det bare de formelle vurderingene, eller er det alt som skjer fra dag til dag?
Sammenligning av elever i en klasse eller på et trinn kan også være en utfordring.

Jeg mener at man må stole på lærens faglige skjønn når terminkarakterer og halvårsvurderinger settes.
Prøver, innleveringer og fremføringer kan fungere som en støtte for læreren i halvårsvurderingen, men selve vurderingen bør skje ut fra en totalvurdering der man forsøker å beskrive elevens kompetanse akkurat nå (i tillegg kommer «halvårsvurdering uten karakter», altså muntlig eller skriftlig tilbakemelding i faget).

Slik jeg ser det er det har man vurderingsgrunnlag selv om en elev ikke har deltatt i formelle vurderingssituasjoner. Man kan heller ikke basere seg på kun en enkelt prøve/fremføring som karaktergrunnlag i fag. En slik situasjon vil ikke kunne måle elevens brede kompetanse i et fag.

Slik jeg ser det er det en fordel å gi elevene tilgang til terminkarakterene sine tidlig. Dette gir mulighet for dialog med elevene både om prestasjoner og læring. Elever har ikke klagerett på terminkarakterer, men det vil være i alles interesse at eleven forstår vurderingen som gis.

Når gir man ut termin/standpunktkarakterer?

kompetansemålene I ungdomsskolen får elevene «halvårsvurdering med karakter» (terminkarakterer) og standpunktkarakterer i fagene. Et spørsmål man kan stille seg er hvor tidlig eller sent i en termin skal elevene få tilgang på karaktervurderingene sine?

Jeg mener det vil være en fordel at elevene får karaktervurderingene sine relativt tidlig.
Noen grunner til dette:
– Elevene har mulighet til å stille spørsmål vedrørende karakterene sine i god tid. Man har ikke klagerett på terminkarakterer, men det vil være i både lærer og elevs interesse å ha en dialog rundt vurderingen. Elever kan også få mulighet til å vise kompetansen sin i faget gjennom ekstra vurderingssituasjoner.
– Å vente med terminkarakterene så lenge som mulig, impliserer at man bruker karakterene som en ytre motivasjon/trussel for å få elevene til å jobbe videre med skolearbeidet. Å jobbe med elevens indre motivasjon over tid er sannsynligvis en bedre måte å øke læringsutbyttet på.

Praktiske eksempler:
10.klassen jeg nå har i samfunnsfag har praktisk talt ingen flere undervisningstimer i faget. Jeg velger derfor å gi ut standpunktkarakterene til elevene nå, slik at de som ønsker det har mulighet til å få en forklaring eller å vise kompetansen sin fremfor å klage. Hvis noen elever ønsker å vise at de har oppnådd større kompetanse i faget gir jeg dem muligheten til å spille inn en presentasjon på film eller å skrive en fagtekst fra et utvalgt område, med de samme vurderingskriteriene som brukes til muntlig eksamen. Elevene får dermed en mulighet til å få en ny vurdering gjennom å gjøre en egeninnsats.

Det samme gjelder 9.klassen jeg har i kroppsøving. De har også få timer igjen. Kompetanse er noe som må vises over tid, og en elevs faglige kompetanse endres lite over en kort periode. Eleven kan selvfølgelig øke ferdighetsnivået/kunnskapsnivået sitt raskt, men det betyr ikke automatisk at eleven har fått økt kompetanse. I kroppsøving vil det heller ikke være relevant å bruke rene tester som vurderingsgrunnlag, da kompetansemålene ikke fokuserer på spesifikke ferdigheter (et unntak her er svømming/livredning).
Hvis noen elever har spørsmål til terminkarakterene og kompetansen sin i faget pleier jeg å ta en samtale med elevene rundt målene for faget, elevens egen vurdering, elevens styrker og svakheter i faget, og dermed sikre at eleven både forstår vurderingen og hva han/hun bør jobbe med for å øke kompetansen sin i faget.

Som pedagog tror jeg det er hensiktsmessig å fokusere på elevenes styrker og forbedringsområder i fagene, samt elevenes egen refleksjon rundt kompetansen sin, fremfor å fokusere på karakterer og prestasjoner. Gjennom fokus på mestring og tydelige mål for å utvikle seg videre kan man i større grad skape indre motivasjon.

PS. Elevene har klagerett på standpunktkarakterer i fag.
Dagens klageordning har uansett lite nytte, fordi en eventuell klage ikke vil gå igjennom før elevene allerede har søkt videregående skole. I tillegg vet man at de aller fleste kommer inn på førstevalget sitt, og dermed vil en klage ha liten påvirkning.

Hvis man jobber strukturert med «gjennomsiktig vurdering» / egenvurdering / hverandrevurdering og er i dialog med elevene øker sjansene for at elevene både forstår og kan reflektere rundt egne vurderinger. Dermed vil det også bli få klager.

 

Vurderingstips #23 – unngå rangering

Unngå å rangere elevene etter nivå – sett fokus på tilbakemeldingen.

Når man skal vurdere en prøve/innlevering/fremføring o.l. kan man velge å ikke bruke verken karakterer eller en tredelt skala («kjennetegn på kompetanse/måloppnåelse»). Hvis man velger å bruke den tredelte skalaen gjennom en rubrikk/et vurderingsskjema fremfor å vurdere med karakter, kan man komme i en situasjon der eleven spør «Fikk jeg høy kompetanse?», «Hva fikk jeg?» osv.

Når man får disse spørsmålene fra elever kan man se at elevene sammenligner seg med andre på samme måte som med karakterer, og mange er mest opptatt av hvilket nivå de har prestert på.
For å unngå dette fokuset kan man altså velge å ikke gi elevene noen nivåvurdering, men kun gi en tilbakemelding som fokuserer på mestring og utvikling. Her er et eksempel:

«Målene for dette temaet har vært å ha oversikt over de viktigste hendelsene og fenomenene, bruke ulike faglige begreper i samtale og tekst, og å vurdere årsaker og virkninger.
Du har vist at du har god oversikt over hendelsene fra perioden, noe som gir deg et godt grunnlag for å reflektere. Du har vist at du kan bruke mange ulike faglige begreper i tekst, og at du kan nevne ulike årsaker og virkninger av flere hendelser.

Du har noen utfordringer: Det er vanskelig for deg å bruke faglige begreper i samtale på samme måte som du behersker skriftlig, og du kan se litt enkelt på flere årsaker og virkninger.
For å øke kompetansen din i faget bør du jobbe med å flette inn flest mulig faglige begreper i samtale, slik at du får vist at du kjenner betydningen og at du kan bruke dem i samtale med andre. Du bør også jobbe mer med å se etter hva som er de egentlige årsakene bak hva som skjer. Da vil du få økt ferdighetene dine, og denne ferdigheten kan du ta med deg videre til andre områder i skolen og livet.»

En slik tilbakemelding vil gi eleven nyttige tips til videre arbeid i faget og skolen generelt, samtidig som den ikke sier noe om nivået. I ungdomsskolen vil en elev få tilbakemelding om sitt faglige ståsted hvert halvår gjennom halvårsvurderingene.