Endringer i vurderingsforskriften

1.august 2020 trådte viktige endringer i vurderingsforskriften i kraft. Endringene gir føringer for vurderingsarbeidet i fagene.

Noen av de mest sentrale endringene finnes i § 3.3 og § 3.10, og noen av disse har jeg skrevet litt om her.

I § 3.3, Vurdering i fag, er det presisert at formålet med vurdering er 1) å fremme læring, 2) å bidra til lærelyst underveis, og 3) gi informasjon om kompetanse underveis og ved avslutningen av opplæringen.

Det gis altså tydelige føringer på hvorfor vi har underveisvurdering og hva som skal være formålet. Gjennom det vurderingsarbeidet som gjøres skal elevene først og fremst lære mer. Det betyr at lærere må (også i dialog med elevene) gi tilbakemeldinger elevene kan lære av. Tilbakemeldingene kan ikke kun være rangering (poeng, grad av måloppnåelse, karakter) – de trenger faktisk ikke å inneholde rangering i hele tatt. Man må spørre seg hvilke virkemidler man skal bruke for at elevene skal lære mer. Vil det kanskje si at ulike elever må få ulike tilbakemeldinger eller ulik form på tilbakemeldingene? Hvilke tilbakemeldinger vil elevene lære mest av? Og hvordan skal elevene bruke tilbakemeldingene fra læreren?

Vurdering skal også bidra til lærelyst underveis. Hva kan det innebære? Om elever skal få økt lyst til å lære virker det i hvert fall sannsynlig at tilbakemeldingene må ha hovedfokus på hva eleven får til, og så godt som mulig gi tips til hva eleven kan gjøre for å mestre enda bedre. Kanskje noen elever også kun skal få tilbakemelding på hva de mestrer, uten noen ønsker for hva de skal gjøre videre? Kanskje det de har gjort er bra nok, og at tips kan virke mot sin hensikt?
Det kan også virke fornuftig å ikke vente med tilbakemeldinger til et arbeid er fullført. Da vil jo ikke eleven ha mulighet til å forbedre arbeidet eller produktet, og motivasjonen for å arbeide videre vil trolig være lavere.

En ny presisering i § 3.3 er at kompetansemålene skal forstås i lys av teksten «om faget» i læreplanen. Det betyr at man må lese/tolke kompetansemålene slik at de er i tråd med fagets formål, og dermed må vurderingen av elevenes kompetanse tolkes på samme måte.

I § 3.10, Underveisvurdering i fag, er det presisert at ALL vurdering før avslutningen er underveisvurdering. Det innebærer at alt vurderingsarbeid frem til avslutningen av fagene skal bidra til elevenes læring og lærelyst, slik det er beskrevet i § 3.3.
Når faget avsluttes trenger ikke å bety i det øyeblikket man setter en standpunktvurdering. Det kan innebære en periode frem mot standpunktvurdering, der eleven får mulighet til å vise en bred kompetanse gjennom ulike oppgaver og utfordringer. Kanskje det er fornuftig at denne perioden er de siste to-tre månedene før standpunkt settes? I et gjennomgående fag kan man kanskje tillate seg å ha en litt lengre periode enn i et fag som kun undervises i 1-3 år?

§ 3.10 forteller oss at underveisvurdering skal være en integrert del av opplæringen. Slik jeg tolker dette må vurdering og undervisning planlegges og gjennomføres som en del av det samme opplegget. Hvordan man skal vurdere elevenes kompetanse, hvordan de selv skal delta i vurderingen og hva som ligger til grunn for vurdering/tilbakemelding bør altså planlegges på lik linje som faglig innhold.
Dette setter også fokus på at vurdering handler først og fremst om å hjelpe eleven, ikke kontrollere hva eleven kan eller klarer for hvert emne i et fag. Er det da i tråd med forskriften å ha vurderingssituasjoner som er designet for å kartlegge elevens nivå eller prestasjoner? Man bør i hvert fall tenke igjennom om man skal ha, og hvorfor man eventuelt skal ha vurderingssituasjoner. Kan et hovedpoeng med noen stoppunkt underveis være å gi informasjon til læreren, slik at man kan tilpasse undervisningen sin til elevene? Eller brukes det for å gi lærer og elev informasjon om nivå?

Det nest siste punktet jeg vil sette i fokus er at underveisvurderingen kan være både muntlig og skriftlig. Det betyr at det heller ikke er noen krav til at underveisvurdering skal dokumenteres. I og med at underveisvurdering skjer i prosess med elevene, er det i praksis umulig å dokumentere. Det kan jo være alt fra en kommentar i en time til en halvårsvurdering. Man må selv finne ut hva som er hensiktsmessig å dokumentere. Om man har krav til dokumentasjon av underveisvurdering er det noe skoleeier eller andre har pålagt som et tilleggskrav utover lovverket.

Siste punkt i denne posten er at de fire prinsippene for underveisvurdering har fått endret rekkefølge (se under).
At elevene skal delta i vurderingen av eget arbeid står nå først. Det kan tolkes som om at dette er det aller viktigste i underveisvurderingen. Som kjent for mange tyder forskning på at egenvurdering er et av de mest effektive verktøyene for elevenes læring og utvikling. Hvordan kan vi da legge til rette for at elevene får øvd og deltatt i dette? Kan vi arbeide med dette gjennom egenvurdering, hverandrevurdering og i forbindelse med samtaler med foresatte?

Slik ser de fire punktene ut nå:
a. delta i vurderinga av eige arbeid og reflektere over eiga læring og faglege utvikling
b. forstå kva dei skal lære og kva som blir forventa av dei
c. få vite kva dei meistrar
d. få rettleiing om korleis dei kan arbeide vidare for å auke kompetansen sin.

Forskrift til opplæringslova – Kapittel 3. Individuell vurdering i grunnskolen og i vidaregåande opplæring – Lovdata

Hvordan vurdere muntlig aktivitet?

Ofte diskuteres det hvorvidt muntlig aktivitet i timene skal tas med i vurderingene i de enkelte fag, hvor mye aktiviteten skal telle eller den kan brukes til å vekte/vippe vurderingen. Men hvordan bør man egentlig vurdere muntlig aktivitet?

I vurderingsforskriften står det klart at grunnlaget for vurdering er de samlede kompetansemålene i et fag. Elevens nivå ut fra kompetansemålene skal vurderes, og eleven skal få mulighet til å vise kompetansen sin på ulike måter. Muntlig aktivitet og deltagelse er derfor en viktig arena for å kunne både øve og vise kompetanse.

I og med at elevene skal vurderes etter kompetansemålene vil det si at hvorvidt eleven er aktiv muntlig i klasserommet ikke skal være en del av vurderingen. Samtidig vil innholdet i det eleven vise deler av elevens kompetanse, og dette vil være en naturlig del av vurderingen. Slik jeg ser det gjelder dette både i formelle vurderingssituasjoner som fagsamtaler, muntlige framlegg osv., men også den løpende dialogen i klasserommet. Man kan altså ikke legge vekt på om eleven er muntlig aktiv eller ikke, men man kan legge vekt på det eleven viser frem gjennom den muntlige aktiviteten.

En elev som ofte deltar muntlig uten å vise relevant kompetanse vil derfor ikke kunne få uttelling for dette i en vurdering i faget. Det kan likevel være hensiktsmessig å gi eleven tilbakemelding på at det er positivt at eleven deltar aktivt, fordi man bidrar til det som skjer i klasserommet og engasjerer seg i undervisningen. Dette er en egenskap som er god å ha med seg videre.

En elv som sjelden eller aldri deltar muntlig, men som viser relevant kompetanse når eleven deltar, bør få uttelling for dette i en vurdering i faget. Som lærer må man på ulike måter se etter elevens kompetanse, og muntlig deltagelse er en av disse. En elev som sjeldent deltar muntlig bør likevel kunne få tilbakemelding på at det vil lønne seg over tid for eleven å delta aktivt, både fordi man får øvd på sine muntlige ferdigheter og fordi man blir en aktiv deltager og bidragsyter.
Man bør kunne forutsette at elever bidrar muntlig i formelle vurderingssituasjoner som muntlige presentasjoner, så lenge vurderingen er basert på kompetansemålene og fagets formål.

Eleven som ikke har spesielle grunner til å delta muntlig (f.eks. ulike diagnoser) bør få muligheten til så langt som mulig å vise kompetansen sin på andre måter.

Praksiseksempel: Ringshaug ungdomsskole

NRK har laget en sak fra Ringshaug ungdomsskole, som har valgt å ta vekk karakterene fra underveisvurderingen og har gode erfaringer med det. De får også støtte fra Roar Engh ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold.

TV2 har også laget en sak med elevintervjuer:

Link til artikkelen finner du her: http://www.nrk.no/vestfold/_-laerer-mer-uten-karakterer-1.12637272

Denne saken er også delt på Facebook-gruppa Vurdering for læring, som nå er oppe i over 10 000 medlemmer:

Vurderingsdebatten går jevnlig i Tønsberg-området – her er et par eksempler:

http://www.tb.no/debattartikler/meninger/hvorfor-karakterer/s/2-2.516-1.6399597
http://www.tb.no/meninger/debattartikler/karakterer-hemmer-laring/s/2-2.516-1.5988214
http://www.tb.no/tonsberg/nyheter/har-kuttet-ut-tallkarakterer/s/5-76-70713 (krever innlogging)

Endringer i vurderingsforskriften – noen tanker

I sommer har det skjedd noen endringer i vurderingsforskriften etter en høringsrunde. Noen av de viktigste endringene er at standpunktkarakterer skal ses i sammeheng med underveisvurderingen (§ 3-16) og at det ikke lenger  trengs å dokumentere at underveisvurdering er gitt (fjernet fra § 3-16).

Bakgrunn
Tidligere var det vanlig at man la vekt på ulike vurderinger gjennom skoleåret når man satte terminkarakterer. Etter endringene i vurderingsforskriften fra 2009 ble det lagt vekt på at elevens sluttkompetanse skulle være gjeldende fremfor kompetanse vist underveis. Dette medførte endringer i lærernes vurderingsarbeid, og var en anderledes måte å tenke vurdering på. Det ble lagt større vekt på underveisvurderingen som læring frem mot å få en sluttkompetanse.

Samtidig skapte endringene i mange tilfeller frustrasjon over at elever ikke behøvde å yte eller prestere før sluttvurderingene. Sammen med retten til å vise oppnådd kompetanse selv om ulike emner i fagene var avsluttet ble dette en vanskelig situasjon.

Tanker rundt endringene
Den nye forskriftens § 3-16 sier at kompetanse eleven har vist underveis i opplæringen er en del av grunnlaget for å vurdere standpunktkarakteren. Slik jeg ser det betyr ikke det at man kan vekte ulike underveisvurderinger og la disse telle i sluttvurderingen, men heller at det eleven har vist av kompetanse skal telle positivt for standpunktkarakteren/sluttvurderingen. Slik er det også vanlig å tenke i underveisvurdering – om en elev ikke har «full score» på en prøve, men tidligere har vist kompetanse innen et tema, vil man som lærer tenke at eleven innehar kompetansen.
Samtidig tenker jeg at det er viktig å hele tiden vurdere elevens kompetanse i et lengre perspektiv, og at man må skille mellom kunnskap og kompetanse (se annen bloggpost).

At kravet til dokumentasjon av underveisvurderingen har blitt borte mener jeg er positivt. Denne dokumentasjonen tilførte ikke noe til elevens læring, men økte lærernes dokumentasjonsjobb. Underveisvurdering må fortsatt gis, og for de fleste lærere vil  det være naturlig å uansett dokumentere mye av underveisvurderingen i skolens læringsplattform (It’s Learning, Fronter, Moodle osv). Jeg tenker også at mye av underveisvurderingen skjer muntlig og uformelt, og det har begrenset hensikt å dokumentere dette. Underveisvurdering foregår hele tiden både fra lærere, medelever og gjennom egenvurdering. En bloggpost fra Udir illustrerer dette (link).

Alt i alt mener jeg endringene i forskriften virker fornuftige forutsatt at man

  • ikke går tilbake til å vektlegge/lage snittkarakter utfra underveisvurderinger
  • fortsetter å gi elevene mulighet til å vise kompetanse også at delemner i fag er avsluttet
  • fortsetter å gi formell og uformell underveisvurdering til elevene