Som lærer mener jeg at man vurderer elevene sine hele tiden. Ikke bare gjennom de formelle vurderingssituasjonene, men gjennom samtale, observasjon og veiledning. Ofte vil man kunne få et minst like godt innblikk i elevers mestring og utfordringer gjennom dette som spesifikke vurderingssituasjoner som prøver, innleveringer osv. Gjennom kommunikasjon og observasjon på ulike måter vil læreren hele tiden vurdere elevens ståsted og kompetanse, for å kunne tilpasse undervisningen.
Som vurderingsforskriften påpeker er det ikke forskriftsmessig å summere opp elevens formelle vurderingsituasjoner (ofte karakterer) og gi eleven en snittkarakter på bakgrunn av dette. Elevens kompetanse på det aktuelle tidspunktet er det som skal vurderes, noe som kan være en utfordring for læreren.
De formelle vurderingssituasjonene oppleves ofte som å ha større «verdi» enn mer uformelle vurderingssituasjoner. Men man kan si at de formelle vurderingssituasjonene i seg selv ikke er nok for å vurdere en elevs kompetanse i et fag,
Resultater på prøver, innleveringer og fremføringer blir ofte lagt mer vekt på enn andre inntrykk læreren har av elevens kompetanse. Dette kan være uheldig, fordi det er slett ikke sikkert at alle elever får vist sin kompetanse gjennom disse metodene. Ulike elever har ulike styrker/svakheter, som kan påvirke hva eleven får vist. Samtidig kan noen elever ha problemer med å mestre formelle situasjoner (stress, frykt for å mislykkes, prestasjonspress), som også kan påvirke elevens prestasjon.
Mitt inntrykk er at man som lærer vil få et veldig godt inntrykk av en elevs kompetanse gjennom å arbeide med denne eleven over noe tid. De formelle vurderingssituasjonene vil i så fall bare bekrefte lærerens inntrykk av elevens kompetanse, eller de kan vise i hvilke situasjoner eleven har styrker og svakheter. Kombinert med elevens egenvurdering vil man kunne ha et godt grunnlag for å vurdere elevens kompetanse i fagene uten mange formelle vurderingssituasjoner. Dette bekreftes også gjennom Udirs nye blogg http://udirbeta.udir.no/viss-en-elev-er-borte-fra-alle-timer-men-tilstede-pa-alle-vurderinger/
Jeg mener at lærerens profesjonelle skjønn, kombinert med en gjennomsiktig vurderingspraksis vil kunne gi et godt grunnlag for å vurdere elevers kompetanse. Det vil være en fordel å dokumentere underveisvurderingen både for elever og lærere, samtidig som en stor del av vurderingsarbeidet har en uformell form.
Dette kan imidlertid føre til usikkerhet rundt elevers klagerett på standpunktkarakterer i fag, som tradisjonelt har krevd dokumentasjon både på at underveisvurdering er gitt og hvilken vurdering som er gitt. Har kan det bli en interessant debatt. Slik jeg tolker Udir trenger det ikke å være et klart skille mellom undervisning og underveisvurdering, samtidig som dette kan gi utfordringer med dokumentasjon.
Lenker:
Camilla Hagevold har også skrevet om testkultur på sin blogg
https://skolevegen.wordpress.com/2014/02/13/en-naturlig-motvekt-til-testkulturen/
Vurderingspraksis 
Én tanke om “Formell og uformell vurdering”