Trenger man prøver for å vurdere elevers kompetanse?

Ofte blir elever vurdert gjennom prøver, fremføringer og innleveringer. Men trenger man formelle vurderingssituasjoner for å vurdere elevers kompetanse?

Prøver, fremføringer, samtaler og innleveringer er vanlige former for underveisvurdering, og hvis man i tillegg bruker informasjonen disse formelle vurderingssitasjonene gir til å hjelpe eleven videre i læringsprosessen snakker vi om formativ vurdering.

Slik jeg ser det trenger man ikke mange formelle vurderingssituasjoner for å kunne vurdere elevenes kompetanse. Gjennom at man er i prosess sammen med elevene og samtaler med elever underveis om læring og vurdering, får man som faglærer god oversikt over hva elevene har av kunnskap og kompetanse. Dette forutsetter riktignok en elevaktiv undervisning og at man som lærer deltar i elevenes læringsprosesser underveis. Dette kan man for eksempel gjøre gjennom å snakke med elevene i klassesamtaler og gruppesamtaler, høre på hva elevene snakker om i par og på grupper, se igjennom elevenes leksearbeid og kommentere elevarbeid underveis i prosessen.
Jeg mener at man som lærer bør vurdere hvor mange formelle vurderingssituasjoner man har behov for.

Et argument for å unngå for mange formelle vurderingssituasjoner og å bygge opp under viktigheten av dem er at det for noen elever kan føre til økt press for å prestere, og at det for noen elever vil gi liten mestring.

Et annet argument er at tiden som brukes til å gjennomføre vurderingssituasjonene er tid som tas bort fra undervisning og læring.

Et argument jeg vil vektlegge er at når man bruker sitt profesjonelle skjønn og er tett på elevenes læringsprosess mener jeg at man sjelden har behov for formelle vurderingssituasjoner for å kunne vurdere elevenes kompetanse. Man har gjennom den daglige undervisningen over tid en god oversikt over elevenes kompetanse.  Veldig ofte blir formelle vurderingssituasjoner bare en bekreftelse av det inntrykket man alledere har.

Det betyr ikke at man dermed alltid bør unngå formelle vurderingssituasjoner.
Det finnes argumenter for formelle vurderinger: De kan være nyttige både fordi det kan være nyttig å trene på slike situasjoner og fordi man vil kunne få god oversikt over elevenes kompetanse. I tillegg kan det være en fordel å ha dokumentert både at underveisvurdering er gitt, og innholdet i denne. Selv om det pr. i dag ikke er krav i vurderingsforskriften om at underveisvurdering må dokumenteres, er det litt uklart om det faktisk trengs dokumentasjon.

Etter mitt syn må hver enkelt lærer veie opp behovet for formelle vurderingssituasjoner, og veie fordeler og ulemper opp mot hverandre både på kort og lang sikt.

Reklamer

Hvordan vurdere muntlig aktivitet?

Ofte diskuteres det hvorvidt muntlig aktivitet i timene skal tas med i vurderingene i de enkelte fag, hvor mye aktiviteten skal telle eller den kan brukes til å vekte/vippe vurderingen. Men hvordan bør man egentlig vurdere muntlig aktivitet?

I vurderingsforskriften står det klart at grunnlaget for vurdering er de samlede kompetansemålene i et fag. Elevens nivå ut fra kompetansemålene skal vurderes, og eleven skal få mulighet til å vise kompetansen sin på ulike måter. Muntlig aktivitet og deltagelse er derfor en viktig arena for å kunne både øve og vise kompetanse.

I og med at elevene skal vurderes etter kompetansemålene vil det si at hvorvidt eleven er aktiv muntlig i klasserommet ikke skal være en del av vurderingen. Samtidig vil innholdet i det eleven vise deler av elevens kompetanse, og dette vil være en naturlig del av vurderingen. Slik jeg ser det gjelder dette både i formelle vurderingssituasjoner som fagsamtaler, muntlige framlegg osv., men også den løpende dialogen i klasserommet. Man kan altså ikke legge vekt på om eleven er muntlig aktiv eller ikke, men man kan legge vekt på det eleven viser frem gjennom den muntlige aktiviteten.

En elev som ofte deltar muntlig uten å vise relevant kompetanse vil derfor ikke kunne få uttelling for dette i en vurdering i faget. Det kan likevel være hensiktsmessig å gi eleven tilbakemelding på at det er positivt at eleven deltar aktivt, fordi man bidrar til det som skjer i klasserommet og engasjerer seg i undervisningen. Dette er en egenskap som er god å ha med seg videre.

En elv som sjelden eller aldri deltar muntlig, men som viser relevant kompetanse når eleven deltar, bør få uttelling for dette i en vurdering i faget. Som lærer må man på ulike måter se etter elevens kompetanse, og muntlig deltagelse er en av disse. En elev som sjeldent deltar muntlig bør likevel kunne få tilbakemelding på at det vil lønne seg over tid for eleven å delta aktivt, både fordi man får øvd på sine muntlige ferdigheter og fordi man blir en aktiv deltager og bidragsyter.
Man bør kunne forutsette at elever bidrar muntlig i formelle vurderingssituasjoner som muntlige presentasjoner, så lenge vurderingen er basert på kompetansemålene og fagets formål.

Eleven som ikke har spesielle grunner til å delta muntlig (f.eks. ulike diagnoser) bør få muligheten til så langt som mulig å vise kompetansen sin på andre måter.

Glimt fra praksis #5: Videovurdering

Et av områdene innen vurderingspraksisen jeg ønsker å prøve ut dette skoleåret er videovurdering. Jeg tenker da på å gi elevene tilbakemelding på innholdet i skriftlig arbeid gjennom videoopptak.

Min erfaring er at man må jobbe aktivt for at elevene skal forstå og utnytte ulike tilbakemeldinger de får. Ofte synes jeg muntlig kommunikasjon er mest effektivt fordi man får kommunisert bedre med elevene, men både på grunn av ønsker om dokumentasjon og tidspress blir ofte skriftlige vurderinger mest brukt. Det kan være en utfordring å bruke felles tid i klasserommet til muntlige tilbakemeldinger uten at det går ut over fellesundervisningen.

Mitt første forsøk med videotilbakemelding har foregått slik:

Elevene har fått en skriftlig oppgave med et antatt omfang på 2-3 sider tekst. De fikk først to timer til å jobbe på skolen. Basert på tekstene elevene leverte ga jeg hver enkelt en kort skriftlig tilbakemelding gjennom ITSL. Denne fikk elevene i lekse å lese, før de fikk en time til videre arbeid.

Deretter leverte elevene inn teksten som Word-dokument, og jeg ga en videovurdering der jeg filmet dokumentet deres sammen med opptak av stemmen min. Opptakene gjorde jeg med programmet screencast-o-matic, som er gratis og som jeg har lastet ned.

Før jeg spilte inn filmen leste jeg igjennom oppgaven til elevene, og lagde meg noen korte notater om hva eleven fikk til og hva som kunne forbedres. Deretter startet jeg programmet og spilte inn filmen. Jeg satt pekeren på steder i teksten deg jeg ønsket å gi kommentarer eller sette inn tekst, og programmet tok opp at jeg merket tekst eller skrev inn kommentarer. Selve kommentarene mine ble ikke lagret i filen, men ble vist på filmen.

Hver film varte i omtrent tre minutter. Jeg brukte ca 3-4 minutter på å lese igjennom en tekst, ca 2 minutter på å lage notater og 3-5 min på innspilling. Lagring og opplasting tok også et par minutter. Total tidsbruk ble ca 10 min pr vurdering, noe som jeg maksimalt anslår til å være et par min mer enn om jeg bare skulle gitt en skriftlig vurdering.

Til slutt lagret jeg filmen og lastet den opp i besvarelsen på ITSL.

Elevene fikk som avslutning høre tilbakemeldingen og jobbe videre en skoletime med teksten før endelig innlevering.

Elevene fylte også ut en kort egenvurdering der de svarte på om de forsto tilbakemeldingene, om de synes dette var en bedre/tilsvarende/verre form på tilbakemelding og om de hadde noen tips til meg rundt vurderingen.
Elevene rapporterte stort sett at de forsto og likte denne formen bedre enn skriftlig tilbakemelding. Noen elever rapporterte at det var det samme, og veldig få hadde konkrete tips.

Hvis jeg ser elevenes egenvurdering sammen med tidsbruken og mitt eget inntrykk synes jeg dette var en relativt effektiv vurderingsform. Mitt inntrykk er at totalt sett fikk elevene noe bedre utbytte, i tillegg til at de har videoen tilgjengelig til senere. Da har de mulighet til å gå tilbake og se igjennom på nytt neste gang de skal produsere en fagtekst, og repetere tipsene.

Det ligger et forbedringspotensiale i mine tilbakemeldinger til elevene, noe som må utvikles gjennom mer erfaring med vurderingsformen. Jeg merket etter hvert at tilbakemeldingene til elevene ble mer konkrete etter å ha vurdert flere tekster. Gjennom å øve på å gi flere videovurderinger bør jeg kunne gi mer konkrete tips slik at elevene lettere forstår hva jeg ønsker at de skal jobbe mer med.

Her ligger et eksempel på en videovurdering fra temaet Seksualitet, som ble gjennomført på 10.trinn.

På vei mot færre karakterer i skolen?

Det kan se ut som om stadig flere skoler og lærere tenker i retning av karakterfri underveisvurdering.

Denne saken fra Oslo-skolen hentet hos NRK illustrerer godt tankegangen bak og indikerer at flere skoler ser utfordringene med vurdering, press og prestasjonskultur i skolen.

Egil W. Hartberg fra Senter for livslang læring ved HIL har blitt intervjuet av NRK Østlandssendingen om saken. Sendingen kan du finne her.

Jeg har tidligere skrevet om karakterfri undervisning, og et av innleggene finnes her. Resten finnes igjen under fanen Oversikt her på bloggen.

Camilla Hagevold og Bjørn Helge Græsli har også skrevet kronikk om temaet tidligere. Den finner du her.

«Riktig» tidspunkt for en prøve?

Mange gjennomfører tester, innleveringer og presentasjoner som evaluering etter endt undervisning i et emne. Men hvis man tenker at elevene skal lære mest mulig av en vurderingssituasjon – er det lurt? Jeg mener nei.

Ofte brukes vurderingssituasjonene for å finne ut hva elevene kan, ofte med tanke på å sette en (termin)karakter. Slik jeg ser det bør man legge lite fokus på dette, og mer fokus på å bruke denne muligheten for å øke læringsutbyttet. Det kan man gjøre ved å legge vurderingssituasjonen tidligere i et tema. Gjennom å finne ut hva elevene mestrer, kan man fortsette undervisningen slik at man sørger for at flere elever kan bygge videre på det de allerede har lært, mens andre kan tette eventuelle hull i kunnskapene.
Man kan også gi elevene tilbakemeldinger som er relevante for videre arbeid med temaet. Dette kan gi elevene viktig motivasjon for å jobbe videre med et tema, fremfor å få en tilbakemelding når man er ferdig med et arbeid og ikke kan bruke tilbakemeldingen til å bearbeide videre.

Hvis man kan ha fokus på å bruke vurderingene for å endre/evaluere undervisningen tror jeg det kan føre til at flere elever lærer mer. Jeg mener også at man som lærer må stole på sin kompetanse som profesjonsutøver når det gjelder å vurdere elevenes kompetanse. Å vurdere elevenes kompetanse kan man fint klare uten å ha mange formelle vurderingssituasjoner. En lærer som jobber sammen med elevene sine og sørger for elevaktiv undervisning vil ofte ha god oversikt over sine elevers kompetanse og vekstområder. De formelle vurderingene blir ofte bare en bekreftelse av det man som lærer allerede har inntrykk av.

I tillegg kan det nevnes at formelle vurderingssituasjoner ikke alltid får frem elevenes kompetanse og at det ikke er forskriftsmessig belegg for å «legge sammen» ulike vurderinger gjennom året til en terminkarakter. Dette er dog egne diskusjoner.

Læringsmål for fellesskapet

Kan en mer kollektiv tanke i læringsmålene øke læringsutbyttet?

En vanlig metode når man definerer læringsmål ut fra kompetansemålene er å formulere disse slik at alle elever kan oppnå målene, på ulikt nivå. Ofte formuleres læringsmålene slik: ‘jeg kan….fortelle om…, ….reflektere rundt…’ osv.

Kan det tenkes at gjennom å formulere læringsmålene som ‘vi kan….’, i større grad vil i vareta tanken om at ‘vi’ i klasserommet lærer sammen og ved hjelp av hverandre?

Hver elev vil natulig nok bli vurdert etter kompetansemålene i fagene, men læringsmålene kan og bør ofte kunne oppnås i fellesskap. En slik tankegang vil kunne medføre endring av både undervisnings- og vurderingsformer mer i en retning av samarbeid og en forståelse av at alle må og kan bidra til felles læring. Et konkret eksempel kan være å bruke gruppesamtale eller samskriving som formelle vurderingsformer (og som arbeidsformer). Samtidig er det kjent at den uformelle underveisvurderingen som foregår i klasserommet hver dag er viktig for elevenes utvikling og læring, og gjennom en kollektivt rettet tankegang rundt underveisvurderingen tror jeg læreren kan få et like godt eller bedre innblikk i elevenes læring.

Med en slik tankegang kan man også skape større muligheter for å inkludere alle elever i arbeidet med de ulike læringsmålene, også elever som ofte får ekstra hjelp utenfor klasserommet. Thomas Nordahl påpeker verdien av at elevene er så mye felles i klasserommet som mulig, og at dette gir gode muligheter for læring.

Litteratur:

Det sosiokulturelle læringssynet

Thomas Nordahl: Spesialundervisningen må legges ned

Læringsmiljøsenteret om gode relasjoner mellom lærer og elev

 

Takk til Nina Vasseljen for innspill til dette blogginnlegget.

 

 

Glimt fra praksis #4

I dette opplegget kombinerte jeg vurdering av muntlig og skriftlig arbeid, kombinert med egenvurdering.

Som avslutning av temaet «Samfunnet – der kulturer møtes» valgte jeg å bruke en muntlig gruppeprøve kombinert med en innleveringsoppgave som vurderingsgrunnlag. Deretter fikk elevene i lekse å fylle ut en egenvurdering med refleksjon rundt egen læring, vurderingssituasjonene og undervisningen i dette temaet.

Klassen består av bare 18 elever, og jeg hadde muligheten til å bruke tre 45 minutters økter til å gjennomføre opplegget. Elevene fikk alle tilgang til PC, og skriveoppgaven. I løpet av de tre timene fikk elevgrupper på fire-fem ta med seg stolen sin og sitte sammen med meg i en fagsamtale rundt temaet. Elevene hadde på forhånd fått en liste med noen aktuelle spørsmål. Hver gruppe brukte 20-25 minutter på samtalen, der jeg stilte noen spørsmål og forsøkte å få elevene til å samtale om temaet. Resten av elevene jobbet med innleveringsoppgavene.

I løpet av de tre timene hadde alle gruppene vært gjennom fagsamtalen, og alle elevene hadde levert inn oppgavene sine. Dette var på en fredag, og i løpet av mandag hadde elevene fått en vurdering slik at de kunne gjennomføre egenvurderingen på ITSL.

Dette opplever jeg som en nyttig måte å jobbe med underveisvurdering på. Elevene får mulighet til å vise kompetansen sin både muntlig (eller) skriftlig, og jeg får god oversikt over elevenes kompetanse. I tillegg får jeg noen innspill til hvordan undervisningen kan tilpasses bedre til elevgruppa.

Her er et eksempel på vurdering en elev fikk på skriveoppgaven:

Du har vist at du kan reflektere rundt de positive sidene av det flerkulturelle samfunnet, og at du kan beskrive flere sider ved tradisjonell norsk kultur.


Oppgaven din mangler refleksjoner rundt utfordringene vi har i samfunnet i dag, og bruk av faktainformasjon for å underbygge meningene dine.

For å øke kompetansen din i faget bør du jobbe mer med å se en sak fra flere sider, og finne ulike argumenter du ikke nødvendigvis er enig i selv. Du bør også jobbe med å flette inn faktakunnskap slik at du får vist hva du kan. Et eksempel i denne saken kunne vært å skille mellom ulike typer innvandrere.

Her er et eksempel på en vurdering en elev fikk fra gruppesamtalen:

I gruppesamtalen viste du at du har en del faktakunnskap om temaet Kultur, og at du kan formidle egne refleksjoner til de andre i gruppa. Du har vist at du kan begrunne meningene dine, og at du noen ganger kan bygge videre på andres innspill.


Du bør jobbe videre med å være kritisk til egne synspunkter, og prøve å se en sak fra flere sider. Tenk igjennom hvilke argumenter andre har, og hva du mener om disse argumentene. Jo flere argumenter du kjenner til, jo bedre grunnlag har du for å uttale deg.

Her er spørsmålene fra egenvurderingen:

Fortell hvorfor vi lærer om temaet «Samfunnet – der kulturer møtes»
Fortell hva det viktigste du har lært er.
Synes du at du har fått vist hva du kan gjennom skriveoppgaven og gruppesamtalen?
Tenk på undervisningen i dette temaet. Gi en stjerne og et ønske til læreren.
Synes du at du bidrar muntlig i timene (i par, gruppe og klasse)?
Forsto du tilbakemeldingene du fikk? Fortell hva de inneholdt.